Gå til hovedinnhold

Å kle seg adekvat



Å kle seg adekvat

Drama i én akt


Dramatis personae:
Dalberg. Levemann. 
Myhre. Bibliotekar.

En forstadsgate. Næringsbygg, rekkehus og boligblokker. Det er ettermiddag. Vegetasjon og belysning vitner om at det er sent om våren.

Dalberg. (Går og snakker i mobiltelefonen.) Joda, jeg skal betale tilbake pengene. (Får øye på Myhre, som kommer gående i motsatt retning.) Jeg må legge på. God aften.

Myhre. Dalberg! Det var en stund siden. 

Dalberg. Ja, sannelig. Godt å se Dem, Myhre! Hvordan går det?

Myhre. Joda, det går slett ikke verst. Jeg opplever betydelige fremganger både privat og i arbeidslivet.

Dalberg. Det gleder meg å høre. For meg går jo alt i sin vanlige tralt. De vet, man har jo litt av hvert å gjøre.

Myhre. Godt, godt. Men si meg, hva slags outfit går De med idag?

Dalberg. Hvorfor spør De? Kan De ikke se hva jeg har på meg?

Myhre. Nei. Jeg er blitt rammet av midlertidig blindhet. 

Dalberg. Jeg skjønner. Jo, nå skal De høre. På bena har jeg sorte joggesko. Ja, forresten, det er jo de samme som jeg alltid går med. Nærmest huden på føttene har jeg sorte sokker. Jeg tror sannelig de er like, altså at det er virkelig par. Jeg har også på meg underbukser av mørkt bomullsstoff - så vidt jeg husker er de umønstret sorte eller grå. Ellers er min nedre halvdel dekket av sorte bomullsbukser av typen «chinos», kjøpt hos en av landets ledende herrrekonfeksjonskjeder. På overkroppen har jeg en grå piquet. Herlig med piquet! Og jeg bærer en mørk blazer over piqueten. Når jeg tenker meg om, er alt sammen kjøpt hos den samme klesforhandleren. Og uten å ha undersøkt det så nøye tror jeg sannelig at alle plaggene i hovedsak består av bomull. I disse klærne føler jeg meg vel!

Myhre: Det høres ut som behagelig og samtidig presentabel bekledning.  

Dalberg. Ja, i disse dager gjelder det å kle seg adekvat.

Teppefall.


Illustrasjon: Vincent van Gogh

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib