Du har kanskje hørt om Ville Eyolf som valgte rockens viltre vei? Da vet du sikkert at han kjøpte seg gitar og begynte å runke soli på gutterommet, for deretter å bli forført av Rockejomfruen som tok ham med ut på galleien og dermed forårsaket at han druknet i sitt eget spy.
Her skal vi imidlertid konsentrere oss om Henrik Ibsens originalversjon av denne historien, som forelå som skuespill i 1894, to år etter mesterverket «Byggmester Solness», og to år før «John Gabriel Borkman». «Lille Eyolf» i urocket utgave er etter undertegnedes oppfatning noe av en parentes i Ibsens forfatterskap, men selvfølgelig ikke dårligere enn at stykket fortjener å leses i vår samtid, uansett hvor støtende det måtte oppleves med vår moralsk overlegne, postkoloniale samtids årvåkne øyne.
Dramaet handler om Alfred Allmers og hans hustru Rita, som opplever å få sin sønn revet bort fra seg, og dermed må revurdere sitt samliv og sin plass som moralske subjekter i et menneskelig samfunn der moralske absolutter og metafysiske sannheter er i ferd med å svinne hen.
Stykket består av tre akter, hvorav de to første avsluttes med ganske kule cliffhangere som bærer bud om en eksplosiv avslutning, men som ikke leder til annet enn alvorsprat der hovedpersonene gransker sine sjeler og kontemplerer over ansvar, valg og livets og ekteskapets forgjengelighet. I tillegg til Rita og Alfred Allmers møter vi Alfreds halvsøster Asta, en nøkkelfigur i dramaets oppbygning og tematiske struktur, Ingeniør Borghejm, hennes beiler, den forkrøplede guttungen som bærer stykkets navn samt den mystiske Rottejomfruen, som tillegges ansvaret for Eyolfs død. Mens de to sistnevnte rollefigurenes funksjon er å etablere situasjonen dramaet bygger på, og Borghejm ikke gjør så mye mer ut av seg enn å drive handlingen fremover, fremstår ekteparet Allmers samt Asta som helstøpte karakterer med dybde og eksistens utover det drøye døgnet handlingen finner sted.
Tematisk sett handler det mye om ideer som ble behandlet av tenkere som siden skulle bli forbundet med eksistensialismen. På Ibsens tid er det vel først og fremst Kierkegaard, Nietzsche og Dostojevskij som representerer denne strømningen. I tillegg danner moderniteten med dens tiltagende sekularisering, atomisering av samfunnnet og oppløsning av tradisjonelle verdier en ramme rundt rollefigurenes handlinger og valg.
Personlig skulle jeg gjerne sett litt mer handling, både på nåtids- og fortidsplanet, og hadde Ibsen spurt meg om råd, ville jeg anbefalt ham utdype plottråden som omhandler forholdet mellom Alfred og Asta, særlig i lys av de nye opplysningene som fremkommer i andre akt. En moderne leser med andre interesser enn mine, vil kanskje også beklage at Ibsen lot muligheten til å behandle problematikk knyttet til transseksualitet og incest, gå fra seg i dette stykket. Ja, for det er elementer med anknytning til denne tematikken her som en moderne, progressiv instruktør kunne blåst opp og gjort et stort nummer av. Og for alt jeg vet, er dette allerde gjort flerfoldige ganger. Selv vil jeg heller anmode Würmstuggus lesere om å lese stykket. Det kan gjøres her.
Foto: Nicolai Halvorsen i rollen som Alfred Allmers, 1895.
August Haraldsson/Digitalt museum
Kommentarer
Legg inn en kommentar