Gå til hovedinnhold

Sørstatsgull til besvær

 

Tex Willer Gigantbok 3

«Old South»

av Pasquale Ruju og Giampiero Casertano

Egmont, 2023



Det vanlige Tex Willer-heftet er som kjent inne i en kvalitetsmessig bølgedal for tiden, med denne tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen. (Ja, siste episode er ute nå, men jeg har ikke lest den ennå.) Da er det godt vi har gigantbøkene, som nå er ute med sin tredje utgivelse. De to første bøkene var utmerkede, så hvordan er det med den tredje? Det skal jeg prøve å gi deg et svar på her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Det kan forekomme spoilere, så les videre på eget ansvar.


Jeg begynner ganske enkelt med å si at denne boken klarer å utrette adskillig mer på 220 sider enn det Mefisto-sagaen har fått til på de over 700 sidene jeg hittil har lest av den. «Old South» er nemlig en solid westernhistorie som opererer innen det forholdsvis realistiske miljøet Tex vanligvis ferdes i. Manuset er skrevet av Pasquale Ruju og tegningene er ved Gampiero Casertano. Ruju er godt kjent for norske Tex-lesere fra før, mens Casertano bare har tegnet et par Tex-historier før, etter hva jeg kan se. Selv har jeg ikke lest noen av dem.


Handlingen er satt til en liten by i det sørvestlige USA grunnlagt av et kompani fra sørstatshæren mot slutten av borgerkrigen. Konflikten dreier seg rundt en beholdning med sørstatsgull som ligger gjemt i området uten at noen vet nøyaktig hvor. Eller gjør de det? Og i omegnen bor det fullt av apasjer som ikke er særlig begeistret for de hvite inntrengerne. Det handler om velstand vs. samhold, settlere vs. innfødte, lokalsamfunn vs. føderale myndigheter. Og som alltid: forbrytelse og straff. 


Historien er godt bygget opp og både spennende og engasjerende. Den starter med en prolog fra borgerkrigens dager, før den går over i «nåtiden», der vi møter Tex og Kit jakt etter den beryktet apasjeleder, som til tross for sinntilstedeværelse gjennom hele historien, aldri blir mer enn en busemann i utkanten av den sentrale intrigen. Vi blir forsikret om at han er en veldig big deal, men det blir ikke utdypet hva som egentlig er så fælt med ham utover den stereotypiske fremstillingen av en generisk apasje av den skurkaktige typen. Hva med litt mer «show, don’t tell»? Men de andre sentrale figurene er godt konstruert. Midt i konflikten står den kloke borgermesteren og den onde sheriffen. De er godt visualisert, særlig sheriffen og hans medhjelper, og fremstilles med adekvat dybde for en historie av denne typen. Til og med noen fine kvinnelige karakterer blir det plass til. 


Plottet drives frem med tilstrekkelig fart og logikk til at i hvert fall jeg aldri rakk å kjede meg. Våre helter tilbringer ganske mye av historien hver for seg, noe som gjør at Kit i større grad enn vanlig fremstår som en selvstendig figur med eget initiativ og handlekraft, i stedet for å være en sidekick som Tex kan tenke høyt med. Selv om det selvfølgelig ikke er tilsiktet av opphavsmennene, tar jeg meg selv i å se paralleller til den pågående krigen i Ukraina her. Der står også territorielle krav mot hverandre, og faren for en alvorlig eskalering av situasjonen synes overhengende. Men i vår fortelling finnes en kraft som søker å deeskalere konflikten, hvor urettferdig og asymmetrisk den enn måtte synes å være, nemlig Tex og Kit. Det er noe vi har sett lite til i Europa det siste året.


Som sagt, historien har en fin oppbygning og fin flyt. En riktig pageturner. Tegningene er imidlertid ikke av samme kvalitet som de to foregående bøkene i denne serien, «Tex - den nådeløse» av Claudio Villa og «Skyggenes hevn» av Massimo Carnevale. Det er ikke det at Casertanos tegner dårlig, særlig bakgrunnene hans, både landskap og bebyggelse, er gode, utført med en strek som kan minne litt om Jean Giraud, men noen av ansiktene skurrer. De er tidvis påfallende unøyaktig tegnet og virker av og til litt «skjeve». Dette gjelder særlig Tex, som mangler det lett karikerte preget de andre figurene har. Dette gjør at han stikker seg ut, som om han tilhører et annet visuelt univers, og virker veldig stiv i maska. Som nevnt er flere av karakterene her godt designet, men Casertano har en litt merkelig måte å tegne øyne på. Selve historiefortellingen fungerer imidlertid problemfritt, og helhetsinntrykket er slett ikke dårlig, det er bare det at når man sammenligner med Villa og Carnevale, mestertegnere begge to, er dette en liten nedtur, rent visuelt. Men dette er bare et lite forbehold, for dette er solide saker.


Alt i alt er «Old South» en god westerntegneserie som bør falle smak hos de fleste som setter pris på Tex Willer, eller genren i sin alminnelighet. Jeg håper inderlig at denne gigantbok-serien fortsetter, for jeg har fortsatt til gode å bli skuffet.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Gregor & Gregor

  Vi skriver 11. februar 2023 og markerer at det er 1292 år siden pave Gregor II døde etter å ha bekledd embedet som biskop av Rom i 15 år, fra 715 til 731. Gregor II er ikke like kjent som den første paven med dette navnet, han som med rette har tilnavnet «den store», men hans pontifikat var signifikant for hans befatning med med misjonsvirksomheten blant de hedenske stammene i germanernes land og hans motstand mot den iklonokastiske østromerske keiser Leo i striden om religiøse bilder. Også arabernes forsøk på videre ekspansjon i Europa etter erobringen av den iberiske halvøy har hatt betydning for Gregor IIs ettermæle. Et mirakel i forbindelse med slaget ved Toulouse i 721, der den kristne aquitanske hæren beseiret de muslimske araberne, er knyttet til hans navn. Gregor regnes som en av det åttende århundrets fremste paver. Nøyaktig 804 år etter Gregor IIs død, 11. februar 1535, ble Niccolò Sfondrato, som mot slutten av sitt liv skulle bli kjent som pave Gregor XIV , født i Nord-I

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan