Sørstatsgull til besvær

 

Tex Willer Gigantbok 3

«Old South»

av Pasquale Ruju og Giampiero Casertano

Egmont, 2023

Det vanlige Tex Willer-heftet er som kjent inne i en kvalitetsmessig bølgedal for tiden, med denne tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen. (Ja, siste episode er ute nå, men jeg har ikke lest den ennå.) Da er det godt vi har gigantbøkene, som nå er ute med sin tredje utgivelse. De to første bøkene var utmerkede, så hvordan er det med den tredje? Det skal jeg prøve å gi deg et svar på her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Det kan forekomme spoilere, så les videre på eget ansvar.

Jeg begynner ganske enkelt med å si at denne boken klarer å utrette adskillig mer på 220 sider enn det Mefisto-sagaen har fått til på de over 700 sidene jeg hittil har lest av den. «Old South» er nemlig en solid westernhistorie som opererer innen det forholdsvis realistiske miljøet Tex vanligvis ferdes i. Manuset er skrevet av Pasquale Ruju og tegningene er ved Gampiero Casertano. Ruju er godt kjent for norske Tex-lesere fra før, mens Casertano bare har tegnet et par Tex-historier før, etter hva jeg kan se. Selv har jeg ikke lest noen av dem.

Handlingen er satt til en liten by i det sørvestlige USA grunnlagt av et kompani fra sørstatshæren mot slutten av borgerkrigen. Konflikten dreier seg rundt en beholdning med sørstatsgull som ligger gjemt i området uten at noen vet nøyaktig hvor. Eller gjør de det? Og i omegnen bor det fullt av apasjer som ikke er særlig begeistret for de hvite inntrengerne. Det handler om velstand vs. samhold, settlere vs. innfødte, lokalsamfunn vs. føderale myndigheter. Og som alltid: forbrytelse og straff. 

Historien er godt bygget opp og både spennende og engasjerende. Den starter med en prolog fra borgerkrigens dager, før den går over i «nåtiden», der vi møter Tex og Kit jakt etter den beryktet apasjeleder, som til tross for sinntilstedeværelse gjennom hele historien, aldri blir mer enn en busemann i utkanten av den sentrale intrigen. Vi blir forsikret om at han er en veldig big deal, men det blir ikke utdypet hva som egentlig er så fælt med ham utover den stereotypiske fremstillingen av en generisk apasje av den skurkaktige typen. Hva med litt mer «show, don’t tell»? Men de andre sentrale figurene er godt konstruert. Midt i konflikten står den kloke borgermesteren og den onde sheriffen. De er godt visualisert, særlig sheriffen og hans medhjelper, og fremstilles med adekvat dybde for en historie av denne typen. Til og med noen fine kvinnelige karakterer blir det plass til. 

Plottet drives frem med tilstrekkelig fart og logikk til at i hvert fall jeg aldri rakk å kjede meg. Våre helter tilbringer ganske mye av historien hver for seg, noe som gjør at Kit i større grad enn vanlig fremstår som en selvstendig figur med eget initiativ og handlekraft, i stedet for å være en sidekick som Tex kan tenke høyt med. Selv om det selvfølgelig ikke er tilsiktet av opphavsmennene, tar jeg meg selv i å se paralleller til den pågående krigen i Ukraina her. Der står også territorielle krav mot hverandre, og faren for en alvorlig eskalering av situasjonen synes overhengende. Men i vår fortelling finnes en kraft som søker å deeskalere konflikten, hvor urettferdig og asymmetrisk den enn måtte synes å være, nemlig Tex og Kit. Det er noe vi har sett lite til i Europa det siste året.

Som sagt, historien har en fin oppbygning og fin flyt. En riktig pageturner. Tegningene er imidlertid ikke av samme kvalitet som de to foregående bøkene i denne serien, «Tex - den nådeløse» av Claudio Villa og «Skyggenes hevn» av Massimo Carnevale. Det er ikke det at Casertanos tegner dårlig, særlig bakgrunnene hans, både landskap og bebyggelse, er gode, utført med en strek som kan minne litt om Jean Giraud, men noen av ansiktene skurrer. De er tidvis påfallende unøyaktig tegnet og virker av og til litt «skjeve». Dette gjelder særlig Tex, som mangler det lett karikerte preget de andre figurene har. Dette gjør at han stikker seg ut, som om han tilhører et annet visuelt univers, og virker veldig stiv i maska. Som nevnt er flere av karakterene her godt designet, men Casertano har en litt merkelig måte å tegne øyne på. Selve historiefortellingen fungerer imidlertid problemfritt, og helhetsinntrykket er slett ikke dårlig, det er bare det at når man sammenligner med Villa og Carnevale, mestertegnere begge to, er dette en liten nedtur, rent visuelt. Men dette er bare et lite forbehold, for dette er solide saker.

Alt i alt er «Old South» en god westerntegneserie som bør falle smak hos de fleste som setter pris på Tex Willer, eller genren i sin alminnelighet. Jeg håper inderlig at denne gigantbok-serien fortsetter, for jeg har fortsatt til gode å bli skuffet.