Gå til hovedinnhold

Sørstatsgull til besvær

 

Tex Willer Gigantbok 3

«Old South»

av Pasquale Ruju og Giampiero Casertano

Egmont, 2023



Det vanlige Tex Willer-heftet er som kjent inne i en kvalitetsmessig bølgedal for tiden, med denne tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen. (Ja, siste episode er ute nå, men jeg har ikke lest den ennå.) Da er det godt vi har gigantbøkene, som nå er ute med sin tredje utgivelse. De to første bøkene var utmerkede, så hvordan er det med den tredje? Det skal jeg prøve å gi deg et svar på her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Det kan forekomme spoilere, så les videre på eget ansvar.


Jeg begynner ganske enkelt med å si at denne boken klarer å utrette adskillig mer på 220 sider enn det Mefisto-sagaen har fått til på de over 700 sidene jeg hittil har lest av den. «Old South» er nemlig en solid westernhistorie som opererer innen det forholdsvis realistiske miljøet Tex vanligvis ferdes i. Manuset er skrevet av Pasquale Ruju og tegningene er ved Gampiero Casertano. Ruju er godt kjent for norske Tex-lesere fra før, mens Casertano bare har tegnet et par Tex-historier før, etter hva jeg kan se. Selv har jeg ikke lest noen av dem.


Handlingen er satt til en liten by i det sørvestlige USA grunnlagt av et kompani fra sørstatshæren mot slutten av borgerkrigen. Konflikten dreier seg rundt en beholdning med sørstatsgull som ligger gjemt i området uten at noen vet nøyaktig hvor. Eller gjør de det? Og i omegnen bor det fullt av apasjer som ikke er særlig begeistret for de hvite inntrengerne. Det handler om velstand vs. samhold, settlere vs. innfødte, lokalsamfunn vs. føderale myndigheter. Og som alltid: forbrytelse og straff. 


Historien er godt bygget opp og både spennende og engasjerende. Den starter med en prolog fra borgerkrigens dager, før den går over i «nåtiden», der vi møter Tex og Kit jakt etter den beryktet apasjeleder, som til tross for sinntilstedeværelse gjennom hele historien, aldri blir mer enn en busemann i utkanten av den sentrale intrigen. Vi blir forsikret om at han er en veldig big deal, men det blir ikke utdypet hva som egentlig er så fælt med ham utover den stereotypiske fremstillingen av en generisk apasje av den skurkaktige typen. Hva med litt mer «show, don’t tell»? Men de andre sentrale figurene er godt konstruert. Midt i konflikten står den kloke borgermesteren og den onde sheriffen. De er godt visualisert, særlig sheriffen og hans medhjelper, og fremstilles med adekvat dybde for en historie av denne typen. Til og med noen fine kvinnelige karakterer blir det plass til. 


Plottet drives frem med tilstrekkelig fart og logikk til at i hvert fall jeg aldri rakk å kjede meg. Våre helter tilbringer ganske mye av historien hver for seg, noe som gjør at Kit i større grad enn vanlig fremstår som en selvstendig figur med eget initiativ og handlekraft, i stedet for å være en sidekick som Tex kan tenke høyt med. Selv om det selvfølgelig ikke er tilsiktet av opphavsmennene, tar jeg meg selv i å se paralleller til den pågående krigen i Ukraina her. Der står også territorielle krav mot hverandre, og faren for en alvorlig eskalering av situasjonen synes overhengende. Men i vår fortelling finnes en kraft som søker å deeskalere konflikten, hvor urettferdig og asymmetrisk den enn måtte synes å være, nemlig Tex og Kit. Det er noe vi har sett lite til i Europa det siste året.


Som sagt, historien har en fin oppbygning og fin flyt. En riktig pageturner. Tegningene er imidlertid ikke av samme kvalitet som de to foregående bøkene i denne serien, «Tex - den nådeløse» av Claudio Villa og «Skyggenes hevn» av Massimo Carnevale. Det er ikke det at Casertanos tegner dårlig, særlig bakgrunnene hans, både landskap og bebyggelse, er gode, utført med en strek som kan minne litt om Jean Giraud, men noen av ansiktene skurrer. De er tidvis påfallende unøyaktig tegnet og virker av og til litt «skjeve». Dette gjelder særlig Tex, som mangler det lett karikerte preget de andre figurene har. Dette gjør at han stikker seg ut, som om han tilhører et annet visuelt univers, og virker veldig stiv i maska. Som nevnt er flere av karakterene her godt designet, men Casertano har en litt merkelig måte å tegne øyne på. Selve historiefortellingen fungerer imidlertid problemfritt, og helhetsinntrykket er slett ikke dårlig, det er bare det at når man sammenligner med Villa og Carnevale, mestertegnere begge to, er dette en liten nedtur, rent visuelt. Men dette er bare et lite forbehold, for dette er solide saker.


Alt i alt er «Old South» en god westerntegneserie som bør falle smak hos de fleste som setter pris på Tex Willer, eller genren i sin alminnelighet. Jeg håper inderlig at denne gigantbok-serien fortsetter, for jeg har fortsatt til gode å bli skuffet.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib