Vi har mottatt et brev fra en ung debattjournalist fra hovedstadspressen. Innlegget gir uttrykk for innsenderens meninger. Vi publiserer det i sin helhet.
Hei, jeg er fascist
I flere år har jeg blitt kalt fascist.
Det er et vanskelig ord, men de som bruker det, mener som regel at man ser problemer som ikke eksisterer.
De siste årene har det blitt et skjellsord, og det kommer ofte sammen med andre gloser.
I mitt tilfelle får jeg ofte høre at jeg er en sjåvinistisk bølle, illiberal, antidemokratisk, en del av en voldelig mobb, og at jeg er burde miste jobben min. Det at jeg nevner det her, vil noen mene er enda et eksempel på hvor autoritær og ufølsom jeg er.
Men jeg har aldri deltatt i en debatt og sagt at man skal arrestere, kriminalisere eller sensurere noen.
Så dette er hva jeg (antar) at de har lagt til grunn:
Jeg anerkjenner at det finnes kommunisme, dekadanse, fedrelandshat og landsforræderi, også i landet vårt, og jeg synes vi som regel burde lytte til hverandre når noen føler seg tråkket på.
Lytte.
Ikke forby, ensrette, ekskludere.
Men ha en dialog. Prøve å forstå. Vanlig folkeskikk.
Er det virkelig meg dere er redde for?
Idet ordet fascisme blir brukt, settes man i bås der det ikke er rom for noen nyanser. Det er også som å blåse i en fløyte og se nett-trollene komme løpende.
På sikt har det blitt skapt et bilde av at det sitter en gjeng med helt like meninger. En gjeng som mener at alt skal disiplineres og militariseres.
Èn ting er folk i kommentarfeltet. Men jeg synes det er smått utrolig at det finnes en god del debattanter som bygger hele sin identitet på å bekjempe mørke fascistiske krefter - når de i mange sammenhenger, er funnet på.
Ord som fascisme avsporer enhver debatt, legger opp til et ubehagelig kommentarfelt, og sabler ned de egentlige, nyanserte samtalene.
Men det er visst ikke skummelt for landet vårt i det hele tatt.
Med vennlig hilsen
«Bekymret debattjournalist»
Oslo
Illustrasjon: OpenMoji
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/legalcode
Kommentarer
Legg inn en kommentar