Fremtiden sett fra fremtidens perspektiv

 

Enki Bilal

Udødelighetens pris

Semic, 1986

Vi skriver mars 2023. I den fascistisk styrte bystaten Paris snakker alle om et pyramideformet romfartøy hvis gåtefulle mannskap er i forhandlinger med diktator Jean-Ferdinand Choublanc om levering av en astronomisk mengde drivstoff. Samtidig faller en gammel romkapsel ned over byen som mer enn noen annen vesteuropeisk by forbindes med revolusjonære omveltninger. I romkapselen befinner den nedfryste militærnekteren Alcide Nikopol seg. Snart innleder han et ufrivillig samarbeid med den egyptiske guden Horus, som er kommet på kant med sine guddommelige frender og har sine egne lumske planer.

Enki Bilals tegneserie «Udødelighetens pris» (fr. La Foire aux immortels) er første del av den såkalte Nikopol-trilogien. Serien ble utgitt på fransk i 1980 - da var 2023 fortsatt fjern fremtid - men det var ikke før mot slutten av 80-tallet jeg fikk fatt på albumet i norsk oversettelse. For meg ble Bilal en av favorittene gjennom tenårene, særlig albumene han laget sammen med Jean-Pierre Christin. Etter fullføringen av Nikopol-trilogien, som forøvrig består av «Lokkeduen» og «Frost ved ekvator», har jeg bare fulgt Bilal med et halvt øye. De nyere seriene hans har dessverre ikke den samme appellen. Men de gamle seriene leser jeg gjerne om igjen, og det har jeg gjort med «Udødelighetens pris» denne kalde marskvelden i 2023, samme år og samme måned som handlingen utspiller seg i.

Så hvordan ser denne fremtidsserien ut her fra fremtidens perspektiv? Slett ikke dårlig! Personlig synes jeg Bilal når sitt høydepunkt som tegner på denne tiden, altså tidlig på 1980-tallet. Her når han det jeg oppfatter som en perfekt balanse mellom strek og farver, en balanse som forrykkes til fordel for farvene i hans nyere arbeider. Uansett er dette erketypisk Bilal: skitt, forfall, blod, de karakteristiske stenansiktene, de dystre farvene, og fremfor alt en visuell oppfinnsomhet det er vanskelig å finne maken til, i alle fall på denne siden av Jean «Moebius» Giraud. Bilals figurer har et utpreget begrenset følelsesregister. De er alle alvorlige, selv om omstendighetene som skildres er aldri så absurde. Ja, for det er mye subtil humor og satire i Bilals dystopiske univers.

Umiddelbart etter «Udødelighetens pris» laget Bilal den sublime politiske thrilleren «Jakten» etter manus av Christin, et kunstnerisk høydepunkt for både tegner og forfatter, og kanskje den beste tegneserien om den østeuropeiske sosialismen noensinne laget. I «Udødelighetens pris» er det Bilal selv som står for manuset, for første gang på en lengre historie. Det har en fastere struktur og mer tradisjonell tilnærming til historiefortelligen enn senere album fra hans hånd. Historien er en dystopisk science fiction-fortelling med en allegorisk klangbunn som omfatter både politisk og metafysisk fabulering. Albumet kan med fordel leses flere ganger og med flere innfallsvinkler. 

Tematisk handler det om sivilisasjonssammenbrudd, fascisme, sport som propaganda, revolusjon, udødelighet - og Baudelaires lyrikk. Nikopol er en passiv helt som manipuleres av den luciferiske Horus i et spill om makt som utspiller seg både i det stedlige og det hinsidige. Man kan kanskje innvende at intrigen blir litt brått avsluttet, og at verdensbyggingen kunne vært utposjonert litt jevnere, men her kommer jo plasshensyn inn, og jeg, som har lest denne en god del ganger og kanskje derfor er blind for mangler, synes dette ikke gjør noe. Uansett er dette en utmerket tegneserie som fortsatt føles fräsch selv fra vårt fremtidige perspektiv. Bilals 2023 minner lite om det virkelige 2023, men science fiction-genrens fremtidsvisjoner handler jo som kjent alltid dypest sett om sin samtid og det som førte frem til den. Jeg kan ikke annet enn anbefale denne tegneserien.

Handlingen i oppfølgeren «Lokkeduen» utspiller seg i 2025. Også den har jeg nylig lest om igjen, men mine tanker om den har jeg ingen planer om å avsløre før om et par år.