Gå til hovedinnhold

Leningrads yndling

 


I dag er det 137 år sidan Sergej Kirov vart fødd. Sjølv om han hadde ein rikhaldig karriere som yrkesrevolusjonær og politikar, med leiarskapet for Leningrad-avdelinga til kommunistpartiet gjennom nesten ni år som høgdepunkt, vert han i dag mest hugsa for din død. 1. desember 1934 vart Kirov nemlig skoten og drept av Leonid Nikolajev i Smolnyj-instituttet, der Leningrad-partiet hadde kontora sine. Det vert sagt at det var Kirovs personlege ven og nære allierte Josef Stalin som gav ordre til drapet, kan hende av di han såg på den populære og hardtarbeidande Kirov som ein mogleg rival i toppleiinga i kommunistpartiet. Men det finst inga prov. I alle tilfelle vart drapet på Kirov eit påskot for å starte utrenskingane i partiet som etter kvart utarta til det blodbadet me kallar den store terroren, då Stalin sørga for å ta livet av alle som kunne tenkast å utgjere eit trugsmål for posisjonen hans som leiar Sovjetunionens og den kommunistiske verdsleiinga. 


Biletet ovanfor er måla av Aleksandr Nikolajevktsj Samokhvalov i 1935, altså året etter Kirovs død. Øvst til venstre kan ein sjå den smilande Kirov motta ein entusiastisk og hjarteleg hyllest frå idrettsungdomen. Dette er sosialistisk realisme. Dei glade andleta, dei ljose fargene, dei sterke kroppane og den faderlege Lenin, mannen som har gjort alt dette mogleg, på fana i bakgrunnen, det skal ikkje vere nokon tvil om at sosialismen og femårsplanane har forvandla livet i Russland til noko bortimot ein draum. Som Stalin sa i ein ofte sitert tale samme år: «Livet har vorte betre, kameratar. Livet har vorte gladare.»


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib