Gå til hovedinnhold

Skygger og vind

 

Tex Willer gigantbok 2

«Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale

Egmont, 2022


Bok to i serien Tex Willer gigantbok er ute. Den første, «Tex - den nådeløse», likte jeg godt, særlig på grunn av Claudio Villas tegninger. Hva kan så sies om «Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale? Den er enda bedre! Men la meg ikke foregripe meg selv. Les videre! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


«Skyggenes hevn» er en lang, seig fortelling om urett, hevn og skygger fra fortiden. Ikke spesielt oppsiktsvekkende for en westerntegneserie, men utførelsen er noe ganske utenom det vanlige, for dette er en tegneserieroman som kvalitetsmessig står flere hakk over det vi vanligvis blir servert i det månedlige Tex Willer-heftet. Dessuten er ikke dette en ren western, men like mye en grøsserfortelling der indiansk mytologi, magi og det okkulte har sin plass.


Handlingen utspiller seg på den værbitte prærien i Kansas, der Tex og Kit er på jakt etter en forbryterbande. Omsider kommer de til en by der et omreisende tivoli er i ferd med å gjøre sitt inntog. Mer skal jeg ikke avsløre av handlingen, for den bør oppleves.



Mye holdes tilbake i historiens første halvdel. Mario Boselli tar seg god tid, og det kan han jo tillate seg, for boken er på 240 sider, og formatet fordrer ingen manipulering av spenningskurven for å få den til å passe med inndelingen i flere avsnitt, som jo er normalen når det gjelder Tex. Den dystre intrigen bygges sakte opp gjennom stemning og inntrykk, snarere enn etablering av konflikt og karakterer. Men vi får vite alt vi trenger, det bare tar litt lengre tid.


Det hele foregår i et forblåst høstlandskap i konstant skumring, altså noe ganske annet enn ørkenstrøkene der våre helter vanligvis ferdes. Vind og skygger, antydninger og gåtefulle tegn forteller leseren at noe er i gjære. Hva det er, er ikke lett å sette fingeren på, men at det ikke er noe godt, skjønner man. Massimo Carnevales tegninger er preget av en rastløs, men presis strek, rikelige mengder blekk og dramatiske komposisjoner. La meg også trekke frem hans overbevisende fremstilling av natur- og værforhold på prærien. Hans dystre, impresjonistiske visuelle univers speiler den mørke historien  perfekt. Det er tydelig at Bosellli har skrevet dette manuskriptet nettopp for Carnevale. Det store formatet og den gode papir- og trykkvaliteten setter ned lesehastigheten og gjør at leseren suges inn i historien på en ganske annen måte enn i det vanlige Tex. 



Først halvveis begynner konflikten å konkretiseres, og karakterene få form. Når det endelig er tid for action og konfliktløsning, er alle nødvendige biter på plass, både når det gjelder selve intrigen og den underliggende tematikken. Jeg etterlyser rett som det er bedre motivasjon og mer kompleksitet og dybde hos antagonistene i Tex Willer. I denne historien er det ikke noe problem. Dette er ikke en historie om det gode mot det onde. Som så ofte i de mer vellykkede Tex Willer-historiene har Tex og Kit en litt tilbaketrukket rolle. Dette er en først og fremst en historie om to sett med antagonister, og dypest sett handler den om de mørkeste kapitlene av Amerikas historie, og hva fortidens urett gjør med menneskene og samfunnet. 


Dette er en alvorstung historie med elementer av det overnaturlige. Noen misliker det og vil ha sin Tex så realistisk som mulig, men her synes jeg det fungerer utmerket. Fortellingen er engasjerende og velkomponert, men det er særlig Carnevales tegninger som gjør «Skyggenes hevn» til en uforglemmelig opplevelse. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib