Gå til hovedinnhold

Skygger og vind

 

Tex Willer gigantbok 2

«Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale

Egmont, 2022


Bok to i serien Tex Willer gigantbok er ute. Den første, «Tex - den nådeløse», likte jeg godt, særlig på grunn av Claudio Villas tegninger. Hva kan så sies om «Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale? Den er enda bedre! Men la meg ikke foregripe meg selv. Les videre! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


«Skyggenes hevn» er en lang, seig fortelling om urett, hevn og skygger fra fortiden. Ikke spesielt oppsiktsvekkende for en westerntegneserie, men utførelsen er noe ganske utenom det vanlige, for dette er en tegneserieroman som kvalitetsmessig står flere hakk over det vi vanligvis blir servert i det månedlige Tex Willer-heftet. Dessuten er ikke dette en ren western, men like mye en grøsserfortelling der indiansk mytologi, magi og det okkulte har sin plass.


Handlingen utspiller seg på den værbitte prærien i Kansas, der Tex og Kit er på jakt etter en forbryterbande. Omsider kommer de til en by der et omreisende tivoli er i ferd med å gjøre sitt inntog. Mer skal jeg ikke avsløre av handlingen, for den bør oppleves.



Mye holdes tilbake i historiens første halvdel. Mario Boselli tar seg god tid, og det kan han jo tillate seg, for boken er på 240 sider, og formatet fordrer ingen manipulering av spenningskurven for å få den til å passe med inndelingen i flere avsnitt, som jo er normalen når det gjelder Tex. Den dystre intrigen bygges sakte opp gjennom stemning og inntrykk, snarere enn etablering av konflikt og karakterer. Men vi får vite alt vi trenger, det bare tar litt lengre tid.


Det hele foregår i et forblåst høstlandskap i konstant skumring, altså noe ganske annet enn ørkenstrøkene der våre helter vanligvis ferdes. Vind og skygger, antydninger og gåtefulle tegn forteller leseren at noe er i gjære. Hva det er, er ikke lett å sette fingeren på, men at det ikke er noe godt, skjønner man. Massimo Carnevales tegninger er preget av en rastløs, men presis strek, rikelige mengder blekk og dramatiske komposisjoner. La meg også trekke frem hans overbevisende fremstilling av natur- og værforhold på prærien. Hans dystre, impresjonistiske visuelle univers speiler den mørke historien  perfekt. Det er tydelig at Bosellli har skrevet dette manuskriptet nettopp for Carnevale. Det store formatet og den gode papir- og trykkvaliteten setter ned lesehastigheten og gjør at leseren suges inn i historien på en ganske annen måte enn i det vanlige Tex. 



Først halvveis begynner konflikten å konkretiseres, og karakterene få form. Når det endelig er tid for action og konfliktløsning, er alle nødvendige biter på plass, både når det gjelder selve intrigen og den underliggende tematikken. Jeg etterlyser rett som det er bedre motivasjon og mer kompleksitet og dybde hos antagonistene i Tex Willer. I denne historien er det ikke noe problem. Dette er ikke en historie om det gode mot det onde. Som så ofte i de mer vellykkede Tex Willer-historiene har Tex og Kit en litt tilbaketrukket rolle. Dette er en først og fremst en historie om to sett med antagonister, og dypest sett handler den om de mørkeste kapitlene av Amerikas historie, og hva fortidens urett gjør med menneskene og samfunnet. 


Dette er en alvorstung historie med elementer av det overnaturlige. Noen misliker det og vil ha sin Tex så realistisk som mulig, men her synes jeg det fungerer utmerket. Fortellingen er engasjerende og velkomponert, men det er særlig Carnevales tegninger som gjør «Skyggenes hevn» til en uforglemmelig opplevelse. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H