Gå til hovedinnhold

Ditt eige hovud skal øydeleggjast


Eg likar å lese skodespel. Lite tekst gjer at dei er fort gjort å kome seg gjennom, og ein slepper å måtte li seg gjennom den plumpe humoren og dei lange pausene som ofte pregar teaterframsyningar. OK, dei trykte orda rører kan hende ikkje kjenslene så sterkt som ei god sceneoppsetjing kan, men replikkane er naknare og meir opne for refleksjon når dei vart lesne enn når dei vert fortolka av eit teaterensemble.

Eg har lese ein del Jon Fosse i det siste. Nokon kjem til å komme har eg allereie skrive omDraum om hausten er eit knakande godt stykke om kjærleik og død. Det har ein litt uortodoks oppbygnad, der ulike scener glir over i kvarandre trass i stor avstand i tid. Historia har eit godt driv, og med dei kunstferdige replikkane gjev Fosse hovudpersonane sine eit ferniss av levd liv og psykologisk dybde, sjølv om dei eigenleg er ganske banale elskarar i ei banal verd. 

Og aldri skal vi skiljast er eit ganske keisamt stykke om lengsel og einsemd. Hovudpersonen, ei lett forskrudd kvinne som saknar eksen, er ein pannekakeflat karikatur som er like uinteressant i slutten av stykket som i starten. Det er sikkert moro og utfordrande for den heldige utvalde å spele hovudrolla på scena, men du kjem ikkje til å sjå meg på benkeradene. Då sit eg heller inne og les...

...Namnet. Dette skodespelet handlar om ei svanger ungjente og guten hennar som oppsøkjer den dysfunksjonelle familien til jenta for å få husvere. Mykje er usagt om forholdet mellom dei og situasjonen dei har hamna i, og lite av substans vert sagt i stykket. Personane snakkar til kvarandre som papegøyar. Når dei seier noko, er det for å seie noko, helst ein variant av noko dei har sagt før. Her handlar det om overflatiske menneske som ikkje klarar å kommunisere, som snakkar forbi kvarandre, eller rett og slett ikkje er intereresserte i å prate med kvarandre. Dette eit realistisk stykke utan dei draumeaktige sekvensane ein finn i dei andre to skodespela. Og replikkane er meir kvardagslege, utan den allegoriske klangbotnen ein finn i t. d. Nokon kjem til å komme (som jo også er ein representant for Fosse-realismen).

Det siste skodespelet vi tek i denne omgangen, er Og natta syng sine songar. Det handlar om eit nybakt foreldrepar i eit forhald som skrantar. Ho er utadvent og elskhugssjuk, han er ein innadvent og talentlaus forfattarspire. Gjennom det halve døgeret handlinga utspelar seg over vert løyndomer avslørt og masker kasta. Her finst parallellar til både Hedda Gabler og Et dukkehjem, men fyrst og fremst er det eit realistisk drama som treff hjarterota på vondest moglege måte. Check it out!

Würmstuggu ynskjer lesarane sine ein god kveld og eit lang liv med kjærleik, pengar og alt det andre ein treng for eit godt liv i Det norske riket.

Illustrasjonar: Fletcher Hanks

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...