Gå til hovedinnhold

Ditt eige hovud skal øydeleggjast


Eg likar å lese skodespel. Lite tekst gjer at dei er fort gjort å kome seg gjennom, og ein slepper å måtte li seg gjennom den plumpe humoren og dei lange pausene som ofte pregar teaterframsyningar. OK, dei trykte orda rører kan hende ikkje kjenslene så sterkt som ei god sceneoppsetjing kan, men replikkane er naknare og meir opne for refleksjon når dei vart lesne enn når dei vert fortolka av eit teaterensemble.

Eg har lese ein del Jon Fosse i det siste. Nokon kjem til å komme har eg allereie skrive omDraum om hausten er eit knakande godt stykke om kjærleik og død. Det har ein litt uortodoks oppbygnad, der ulike scener glir over i kvarandre trass i stor avstand i tid. Historia har eit godt driv, og med dei kunstferdige replikkane gjev Fosse hovudpersonane sine eit ferniss av levd liv og psykologisk dybde, sjølv om dei eigenleg er ganske banale elskarar i ei banal verd. 

Og aldri skal vi skiljast er eit ganske keisamt stykke om lengsel og einsemd. Hovudpersonen, ei lett forskrudd kvinne som saknar eksen, er ein pannekakeflat karikatur som er like uinteressant i slutten av stykket som i starten. Det er sikkert moro og utfordrande for den heldige utvalde å spele hovudrolla på scena, men du kjem ikkje til å sjå meg på benkeradene. Då sit eg heller inne og les...

...Namnet. Dette skodespelet handlar om ei svanger ungjente og guten hennar som oppsøkjer den dysfunksjonelle familien til jenta for å få husvere. Mykje er usagt om forholdet mellom dei og situasjonen dei har hamna i, og lite av substans vert sagt i stykket. Personane snakkar til kvarandre som papegøyar. Når dei seier noko, er det for å seie noko, helst ein variant av noko dei har sagt før. Her handlar det om overflatiske menneske som ikkje klarar å kommunisere, som snakkar forbi kvarandre, eller rett og slett ikkje er intereresserte i å prate med kvarandre. Dette eit realistisk stykke utan dei draumeaktige sekvensane ein finn i dei andre to skodespela. Og replikkane er meir kvardagslege, utan den allegoriske klangbotnen ein finn i t. d. Nokon kjem til å komme (som jo også er ein representant for Fosse-realismen).

Det siste skodespelet vi tek i denne omgangen, er Og natta syng sine songar. Det handlar om eit nybakt foreldrepar i eit forhald som skrantar. Ho er utadvent og elskhugssjuk, han er ein innadvent og talentlaus forfattarspire. Gjennom det halve døgeret handlinga utspelar seg over vert løyndomer avslørt og masker kasta. Her finst parallellar til både Hedda Gabler og Et dukkehjem, men fyrst og fremst er det eit realistisk drama som treff hjarterota på vondest moglege måte. Check it out!

Würmstuggu ynskjer lesarane sine ein god kveld og eit lang liv med kjærleik, pengar og alt det andre ein treng for eit godt liv i Det norske riket.

Illustrasjonar: Fletcher Hanks

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib