Gå til hovedinnhold

De store spørsmålene

 



Det er atter på tide med en spørsmålsrunde. Nok en gang var ikke redaksjonssekretær Myhre å oppdrive - han var formodentlig opptatt med dans og drikk - så det er redaktør Dalberg som besvarer spørsmålene også denne gangen. Takk til ChillePia, Ove Danielsen, PensioneredSkolemand, Skål_gutta, Karpe_music og JamalSheik for spørsmål.


Spørsmål: Jeg har lagt merke til at dere fra tid til annen bruker virkemiddelet humor i deres blogginnlegg. Hvorfor bruker dere ikke den populære humor-tropen «Livet’s harde skole» oftere? Arbeiderklassens mangelfulle utdannelse og dårlige skriveferdigheter er jo lattervekkende i seg selv, dessuten egner dette temaet seg godt til samfunnskritisk humor som tar et oppgjør med samfunnsnedbrytende holdninger som rasisme, klimafornektelse og generell antiintellektualisme. Slik humor kan ha en oppdragende effekt på publikum og hjelpe dem til å ta korrekte etiske valg. 


Svar: Premisset for spørsmålet er feil. Vi bruker aldri virkemiddelet humor.


Spørsmål: Hvorfor skriver dere ikke om den norske nasjonalskatten Karpe Diem? Denne popgruppen har jo oppnådd stor suksess de siste årene, ikke bare blant ungdommen, men også blant voksne yrkesutøvere som journalister, lærere og politikere. Karpe Diem har en ungdommelig friskhet over musikken sin, og deres finurlige tekster bidrar på sitt vis til sunne holdninger hos fansen, og i forlengelse av det, det norske samfunnet. «Hiphop» er ikke lenger bare ungdomskultur, det er nasjonalkultur, og det kan vi langt på vei takke Chirag og Magdi for. Så hvorfor ingen anmeldelser av LP-ene deres på Würmstuggu?


Svar: Vi hører mest på hardrock, så noen Karpe Diem-anmeldelse blir det neppe med det første.


Spørsmål: Yo, bror! Har du lest noen schpaa bøker i det siste?


Svar: Ja, denne uken har jeg lest den greske tragedien «Perserne» av Aischylos i Egil Kraggeruds oversettelse. Stykket var interessant å lese og klarte fint å holde på min oppmerksomhet, selv om jeg synes det var fattig på handling. For å være helt ærlig slo selve oppbygningen meg som en smule primitiv. Stykket omhandler et sjøslag (altså mellom Persia og Athen) som stod bare noen ganske få år før stykket ble skrevet. Sånn sett blir dette et samtidsdrama med et klart element av propaganda. Handlingen utspiller seg imidlertid i Perserrikets hovedstad Susa, og alle rollefigurene vi møter er persere, så det er de og ikke grekerne som er heltene. Ifølge Aristoteles er jo tragediens funksjon å skape medynk og skrekk hos publikum, og det synes jeg han lykkes han godt med. Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den nærheten til stoffet, både til karakterene og de historiske hendelsene, teksten skapte i mitt sinn under lesningen, og det er ikke så verst i og med at det er to og et halvt tusen år siden stykket ble skrevet. Menneskene har formodentlig ikke forandret seg så mye på de årene. Boken, som ble utgitt av Gyldendal i 1975, har også et omfattende etterord av Kraggerud.


Jeg har også lest Andre Bjerkes essaysamling «I syklonens sentrum» fra 1970. Her skriver vår høyt skattede poet om et knippe høyst ulike diktere som har preget litteraturen det siste halve årtusenet. Boken inneholder fine dikterbiografier om Rainer Maria Rilke og Edgar Allan Poe og et essay om Shakespeares sonetter som både er opplysende og lekent, samtidig som det gir Bjerke anledning til å brife med sine gjendiktninger. Det er også en gjennomgang av Herman Wildenveys dikterkarriere samt et mindre interessant og litt for personlig essay om Johan Herman Wessel. 


Spørsmål: Sett no’n bra filmer i det siste, elle?


Svar: Det er ikke ofte jeg ser film, men forrige helg så to finfine science fiction-grøssere signert Ridley Scott. Det var «Prometheus» og «Alien Covenant». Jeg likte begge to godt. I alle fall bedre enn Alien 3 og 4 samt crossover-filmene med Predator. Når jeg tenker mg om var også den forrige filmen jeg så før disse, også en Ridley Scott-film, nemlig «Blade Runner». Den er, som alle vet, en absolutt genistrek.


Spørsmål: Me veit jo at de fleire gongar har trolla media med falske kronikkskribentar og oppdikta lokalpolitikarar. Har de gjort fleire slike stunt denne sumaren?


Svar: Ja, det har me faktisk. Førre veke sende me dette innlegget om Freya og Pride til Dagsavisen. Me signerte med «Malena Chronholm Bøyesen» og la ved eit fotografi av ein av redaksjonsmedlemane i drag. Det var ganske artig at dei valde å publisere det. 


Spørsmål: Hva forbinder De med ordet «sanselig»?


Svar: Stimulans og frekke gleder.


Det var alle spørsmålene for denne gang. Send oss gjerne postkort og brev med spørsmål. Kanskje vi besvarer nettopp ditt neste gang. Adressen finner du i telefonkatalogen.




Illustrasjon: Osmar Schindler, 1907

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib