Gå til hovedinnhold

Veien frem nr. 1 1936

 


Veien frem nr. 1, februar 1936

Redaktør: Nordahl Grieg


I februar 1936 utga Nordahl Grieg det første nummeret av tidsskriftet Veien frem. Tidsskriftet kom med en håndfull nummer i 1936 og 1937 og publiserte tekster av venstreorienterte skribenter fra inn- og utland. Året før hadde Grieg kommet hjem fra et to år langt opphold i Sovjetunionen, og i 1938 skulle Grieg utgi sin roman Ung må verden ennu være, der han la frem et litterært forsvar av stalinismen og Moskva-prosessene. Med tanke på at Veien frem dekker de to årene mellom, og disse to årene var preget av ekstrem represjon i Sovjetunionen, kan det synes interessant å finne ut hvordan SSSR fremstilles i tidsskriftet. Grieg var som kjent sympatisk innstilt til både kommunismen og Sovjetunionen, og flere av tidsskriftets bidragsytere var sovjetiske borgere. Vi begynner med nummer 1 og forsøker å arbeide oss gjennom i alle fall den første årgangen av tidsskriftet. 


Først litt historisk kontekst: På denne tiden ledet Johan Nygaardsvold (DNA) den norske regjeringen, konservative Stanley Baldwin var britisk statsminister og demokraten Franklin D. Roosevelt var president i USA. I Europa opplevde de antidemokratiske kreftene store fremganger. I Sovjetunionen var Josef Stalin i ferd med å begynne den store terroren, i Italia var Mussolinis fascistregime på høyden av sin popularitet etter å ha invadert Etiopia året i forveien. Adolf Hitler forberedte de olympiske leker i Berlin, og i Spania begynte opptakten til det som skulle bli et av hovedtemaene i Veien frem - den spanske borgerkrigen.


I den innledende artikkelen i det første nummeret av Veien frem setter Nordahl Grieg to lyrikeres syn på krigen opp mot hverandre. På den ene siden briten Wilfred Owen, som falt i strid under første verdenskrig, og på den andre siden de n italienske futuristen Filippo Marinetti vel kjent for sine fascistiske sympatier. Wilfred Owen stiller spørsmål ved krigens nødvendighet, mens Marinetti bejubler eksplosjonene, «kanonenes orkideer» i den italienske krigen i Etiopia. Griegs budskap er klart. Han taler fredens sak. Han frykter at fascistene skal starte en ny verdenskrig, og med utgangspunkt i en marxistisk forståelse av fascismen som «kapitalismens stormtropper», velger han arbeiderklassen som sin allierte i kampen for «et nytt samfund, fredens og sosialismens». 


I friske ordelag retter Grieg også et spark mot norske kulturradikalere, som han mener har sviktet i kampen mot krigen og fascismen. «Den ubevisste frykten for virkeligheten har altfor ofte skapt en kvasi-radikal maskerade, hvor individets psykologiske og seksuelle anfektelser er blitt utnevnt til høieste «dristighet». Disse «uredde» folkene liker å tro at deres libido er menneskehetens ytterste skyttergravslinje.» Det er ikke vanskelig å trekke paralleller til dagens post-sosialistiske venstreside. Interessant nok har Grieg med seg et par av libidoens skyttergravskrigere som bidragsytere i dette nummeret, Sigurd Hoel og Aleksandra Kollontai.


Det er altså kampen mot krigen og fascismen som er Veien frems program. Grieg vil vekke folket til denne kampen og setter opp to mulige utfall: «den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfunn». Man kan vel kalle Grieg en ganske typisk mellomkrigssosialist som ser storpolitikken som et nullsumspill. Verden er i en eksistensiell krise, og kun en vei kan lede ut av mørket. Veien, som dagslyset, går fra øst mot vest. Grieg er antifascist, men også antiliberalist. Han er imot krigen, eller i alle fall fascistenes krig, og anser åndsarbeidernes allianse med proletariatet som nøkkelen til fascismens nederlag og fredens seier.


Det første bidraget som handler eksplisitt om Sovjetunionen er en artikkel av Aleksandra Kollontaj, som på denne tiden tjente som diplomat i Stockholm. Her svarer hun på spørsmål om kvinnenes stilling og familiens kår i det sovjetiske samfunnet. Hun gir til kjenne et optimistisk, for ikke å si utopisk, syn på potensialet for endring av mellommenneskelige normer i det sosialistiske samfunnet. «Vi arbeider for å skape en ny psykologi,» skriver hun og beskriver hvordan sovjetiske menn og kvinner er i ferd med å frigjøre seg fra tradisjonelle og økonomiske hensyn når de inngår romantiske forbindelser. Dette har blant annet sin årsak i kvinnenes økte deltagelse i arbeidslivet og dermed styrkede selvstendighet vis a vis tradisjonelle autoriteter og normer. Her hadde nok Kollontaj et betydelig mer radikalt syn enn sovjetstatens ledere, for ikke å snakke om den jevne sovjetborger, som fortsatt for en stor del levde i tradisjonelle jordbrukssamfunn, selv halvveis inn i den andre femårsplanen og de genocidale angrep disse hadde blitt utsatt for av myndighetene bare et par år tidligere. På spørsmålet om hva sovjetkvinnens første interesse burde være, «kjærlighet til en mann eller til staten, til samfunnet?» svarer Kollontaj kontant: «Samfunnet må komme først.» Med den typiske sammenblandingen av normativ og deskriptiv retorikk som vi ofte ser hos marxister, erklærer hun at «vi kvinner i Sovjetunionen [gir] vår første og varige kjærlighet til det sosialistiske samfund som vi bygger opp med begeistring og energi, og som gir oss mulighet for å være frie mennesker».


Det neste bidraget som vedrører sovjetiske forhold, er den danske forfatteren Martin Andersen Nexøs essay om «Kultur og social aksjon». Her gir Nexø (formodentlig ubevisst) til kjenne sin skuffelse  over, som intellektuell, å tilhøre «menneskehetens baktropp». Men det russiske litterære etablissementet har funnet opp en ny stilart som kan bringe dikteren ut av sin misère: den sosialistiske realisme. «Den ophøier dikteren til å være en viktig kulturkjemper, en «sjelens ingeniør», og forlanger av ham at han skal innordne sine små individualistiske enheter under det felles formål, slutte op i kamprekkene, mestre sine evner og gaver og sette dem inn i kampen for fremtiden.» Det er den stalinistiske orden som skal gi dikterne den statusen de fortjener.


Til slutt skriver redaksjonssekretær Ivar Digernes en artikkel, «Det klasseløse samfund» som er inne på sovjetiske forhold, blant annet med forsvar av «proletariatets diktatur» og  tvangskollektiviseringen av landbruket i den første femårsplanen, men perspektivet er så teoretisk og virkelighetsfjernt at det virkelige Russland synes irrelevant for tekstens innhold. I så måte står artikkelen i en solid marxist-leninistisk tradisjon.


Avslutningsvis bemerker vi at Leon Trotskij, som på denne tiden oppholdt seg i Norge etter å ha fått innvilget asyl, ikke nevnes i artikkelen «Politiske flyktninger i Norge».


Dette var altså det første nummeret av Veien frem. Følg med videre!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et