Gå til hovedinnhold

Ti år siden Gary Moores død

 


Idag er det faktisk ti år siden Würmstuggu-redaksjonens yndlingsgitarist døde. Gary Moore ble født i Belfast i 1952 og vokste opp i Ulsters hovedstad, før han i 1968 krysset grensen og flyttet til Dublin, der han traff Phil Lynott og ble medlem av bluesrock-bandet Skid Row. Slik startet hans internasjonale rockeliv, som strakk seg over nesten fire tiår og til slutt endte i den spanske byen Estepona 6. januar 2011. 


Moore opplevde adskillige triumfer i løpet av sin mangslungne karriere, og flere av hans soloalbum fra 80- og 90-tallet ble storselgere. Mange kjenner ham derfor best som heavyrocker og bluesartist, men på 70-tallet syslet han også mye med jazzrock og fusion. Den som vil høre mer av denne siden ved Gary, bes lytte til hans to album med bandet Collosseum II. De inneholder mye fin musikk der vår mann får vist sine jazzskills. 


Den interesserte leser bes også sjekke ut albumet Grinding Stone fra 1973. Denne platen spilte 21 år gamle Gary inn etter at han sluttet i Skid Row og før hans første runde i Thin Lizzy. Musikalsk er albumet veldig variert. Her finner vi både bluesrock og mer fusion/progorienterte saker. Alt sammen er selvfølgelig prikkfritt utført. Etter denne platen skulle det ta fem år før Gary ga ut plate under eget navn igjen. 


Back On the Streets (1978) finner vi fortsatt prog/fusionpregede spor, men samtidig rocker han også en god del hardere enn på Grinding Stone, noe han formodentlig tok med seg fra tiden i Thin Lizzy. Og det var jo som kjent hardrocken som gjorde ham til gitarhelt for heavy metal-fans over hele verden på 1980-tallet. Og da Gary la hardrocken på hylla og tok på seg blueshatten i 1990, var det på en måte tilbake til starten, tilbake til selveste Grinding Stone. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib