Veien frem nr. 4 1936

 

Veien frem nr. 4

Mai 1936

Redaktør: Nordahl Grieg

Vi er kommet til tredje artikkel i serien om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem. I nummer 3 fant jeg ingenting om Sovjetunionen, derfor hopper vi freidig videre til nummer 4. Vi er kommet til april 1936. Det har fortsatt ikke brutt ut noen borgerkrig i Spania, men italienerne herjer fortsatt i Etiopia, i Tyskland forbereder de seg til olympiske leker, og i Russland legges planene for den første store moskvaprosessen.

Til dette nummeret har professor Harald Ulrik Sverdrup levert en artikkel om «Sovjetunionens arktiske forskning». I artikkelen, som i hovedsak bygger på materiale fra det britiske tidsskriftet The Polar Record, beretter Sverdrup om utforskningen av de arktiske regionene i og nord for Sibir de siste 20 årene. Dette var pionerarbeid som kom til å få stor betydning for Russland i årene fremover.

Den russiske dramatikeren Sergej Tretjakov, som vi møtte i nr. 2 (og som endte sine dager som et offer for Stalins store terror i 1937), har skrevet en artikkel om Kina. Tretjakov var på dette tidspunktet aktuell med en oppføring av stykket «Brøl Kina!» på Den Nationale Scene i Bergen. «Når De kommer til Kina foretar De en reise et halvt årtusen tilbake til den dypeste middelalder,» slår han fast. Dette er revolusjonens og borgerkrigens Kina der «de sociale forskyvninger er proporsjonale med landets utstrekning og folkets levedyktighet. Dette er et land med veldige folkeoppstander som avløser hverandre i uavbrutt rekkefølge.» Tretjakov behandler borgerkrigen på svært overfladisk vis. Kuomintang nevnes ikke, men den kinesiske røde armé fremheves selvfølgelig. Her er sågar sammenligninger med Aleksander den stores falankser og Xenofons grekere. Men nå skal vi ikke bruke for mye tid på denne artikkelen som, til tross for at den er skrevet av en russer, slett ikke handler om sovjetiske forhold.

Også i dette nummeret bidrar Ivar Digernes med en lengre artikkel der han bruker marxist-leninistisk teori om de store spørsmål. Denne gangen er det «Nasjon og klasse». Her imøtegår han påstanden om at arbeiderbevegelsen fornekter fedrelandet og de nasjonale verdier. Med sitater fra både Lenin og Stalin («Om det nasjonale spørsmål» forsøker han å demonstrere at kommunistenes syn på nasjonalfølelse slett ikke er så negativ som borgerskapet skal ha det til. Marxist-leninistene ser nemlig at det er de arbeidende masser som er bærerne av den sanne nasjonale kultur, som riktignok vil forsvinne etter kommunismens endelige seier. Digernes er også kritisk til ideen om at sovjetpatriotismen er en ny form for nasjonalisme. «Den borgerlige nasjonalisme er i våre dager blitt til chauvinisme, til fascistisk blod- og rasemystikk.» Mon det. (Men selv om Digernes´ ideologiske skjema ikke er særlig fruktbart med hensyn til å skape innsikt i disse spørsmålene, inneholder artikkelen noen interessante betraktninger rundt norsk utviklingen av norsk nasjonalisme på 1800-tallet og språkstriden på 1900-tallet. Men dette har ingenting å gjøre med Sovjetunionen, så vi gir oss her.) Jeg skulle imidlertid gjerne sett Digernes plassere de sovjetmyndighetenes blodige kamp mot den ukrainske nasjonalismen i sitt marxist-leninistiske skjema, men det er vel for mye forlangt av et NKP-medlem som tilbrakte den første halvdelen av 30-årene i Moskva.

Følg med videre!