Gå til hovedinnhold

Veien frem nr. 4 1936

 


Veien frem nr. 4

Mai 1936

Redaktør: Nordahl Grieg


Vi er kommet til tredje artikkel i serien om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem. I nummer 3 fant jeg ingenting om Sovjetunionen, derfor hopper vi freidig videre til nummer 4. Vi er kommet til april 1936. Det har fortsatt ikke brutt ut noen borgerkrig i Spania, men italienerne herjer fortsatt i Etiopia, i Tyskland forbereder de seg til olympiske leker, og i Russland legges planene for den første store moskvaprosessen.


Til dette nummeret har professor Harald Ulrik Sverdrup levert en artikkel om «Sovjetunionens arktiske forskning». I artikkelen, som i hovedsak bygger på materiale fra det britiske tidsskriftet The Polar Record, beretter Sverdrup om utforskningen av de arktiske regionene i og nord for Sibir de siste 20 årene. Dette var pionerarbeid som kom til å få stor betydning for Russland i årene fremover.


Den russiske dramatikeren Sergej Tretjakov, som vi møtte i nr. 2 (og som endte sine dager som et offer for Stalins store terror i 1937), har skrevet en artikkel om Kina. Tretjakov var på dette tidspunktet aktuell med en oppføring av stykket «Brøl Kina!» på Den Nationale Scene i Bergen. «Når De kommer til Kina foretar De en reise et halvt årtusen tilbake til den dypeste middelalder,» slår han fast. Dette er revolusjonens og borgerkrigens Kina der «de sociale forskyvninger er proporsjonale med landets utstrekning og folkets levedyktighet. Dette er et land med veldige folkeoppstander som avløser hverandre i uavbrutt rekkefølge.» Tretjakov behandler borgerkrigen på svært overfladisk vis. Kuomintang nevnes ikke, men den kinesiske røde armé fremheves selvfølgelig. Her er sågar sammenligninger med Aleksander den stores falankser og Xenofons grekere. Men nå skal vi ikke bruke for mye tid på denne artikkelen som, til tross for at den er skrevet av en russer, slett ikke handler om sovjetiske forhold.


Også i dette nummeret bidrar Ivar Digernes med en lengre artikkel der han bruker marxist-leninistisk teori om de store spørsmål. Denne gangen er det «Nasjon og klasse». Her imøtegår han påstanden om at arbeiderbevegelsen fornekter fedrelandet og de nasjonale verdier. Med sitater fra både Lenin og Stalin («Om det nasjonale spørsmål» forsøker han å demonstrere at kommunistenes syn på nasjonalfølelse slett ikke er så negativ som borgerskapet skal ha det til. Marxist-leninistene ser nemlig at det er de arbeidende masser som er bærerne av den sanne nasjonale kultur, som riktignok vil forsvinne etter kommunismens endelige seier. Digernes er også kritisk til ideen om at sovjetpatriotismen er en ny form for nasjonalisme. «Den borgerlige nasjonalisme er i våre dager blitt til chauvinisme, til fascistisk blod- og rasemystikk.» Mon det. (Men selv om Digernes´ ideologiske skjema ikke er særlig fruktbart med hensyn til å skape innsikt i disse spørsmålene, inneholder artikkelen noen interessante betraktninger rundt norsk utviklingen av norsk nasjonalisme på 1800-tallet og språkstriden på 1900-tallet. Men dette har ingenting å gjøre med Sovjetunionen, så vi gir oss her.) Jeg skulle imidlertid gjerne sett Digernes plassere de sovjetmyndighetenes blodige kamp mot den ukrainske nasjonalismen i sitt marxist-leninistiske skjema, men det er vel for mye forlangt av et NKP-medlem som tilbrakte den første halvdelen av 30-årene i Moskva.


Følg med videre!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et