Veien frem nr. 2 1936

 

Veien frem nr. 2

Februar 1936

Redaktør: Nordahl Grieg

Formålet med denne artikkelserien er å se på hvordan Sovjetunionen fremstilles i tidsskriftet Veien frem, som ble redigert av Nordahl Grieg i årene 1936 og 1937, altså mens den store terroren pågikk. Dette er en toårsperiode som ligger mellom et lengre opphold Grieg hadde i Moskva 1932-34, og utgivelsen av hans roman Ung må verden ennu være, som utkom i 1938. Redaksjonssekretær Ivar Digernes har skrevet en interessant artikkel om oppholdet i Moskva her.

Vi er kommet frem til marsnummeret av Veien frem. (Februarnummeret kan du lese om her.) Den første artikkelen i som har noe med sovjetiske forhold å gjøre, er «Om kunsten» av Maksim Gorkij. Selve artikkelen er ikke så veldig interessant, i alle fall ikke for vårt formål, men når samtidens viktigste russiske forfatter skriver for Grieg, er det verdt å ta med. Gorkij begynner med en slags redegjørelse for kunstens forhistoriske røtter og dens plass i samfunnet gjennom historien. Etterhvert glir artikkelen ut i litt retningsløse tirader mot religionen, borgerskapet og individualismen.

Den danske skuespillerinnen og sangerinnen Lulu Ziegler har skrevet en interessant artikkel om en aften hos den russiske forfatteren og dramatikeren Sergej Tretjakov og hans hustru Olga i hans leilighet i Moskva. Tretjakov har denne aftenen besøk av, foruten Ziegler og hennes to skandinaviske venner, den berømte filmregissøren Aleksandr Dovosjenko og en ung, kvinnelig arkitekt. Ziegler beskriver sine inntrykk av samtalen på en måte som ikke levner tvil om hennes politiske sympatier . «Vi føler hvordan ord som kultur, oplysning, humanisme ikke er tomme fraser her, men realiteter som man arbeider lidenskapelig med.» Vemodig slår hun fast at «om tre dager skal vi hjem til et inhumant, kulturfiendtlig og kapprustende Vest-Europa». 

Interessant nok hadde Dovosjenko på denne problemer med myndighetene. Han var ikke den eneste. Tretjakov selv ble, som så mange andre kulturarbeidere, slukt av Stalins terrormaskineri det påfølgende året. Han ble dømt til døden for spionasje i september 1937, men klarte å ta live av seg før dødsdommen ble fullbyrdet. Møter med utenlandske skribenter kunne få store og ubehagelige konsekvenser for russiske forfattere under den store terroren.

På et tidspunkt ringer det på døren. «Vi lukker opp, og en ung pike kommer inn, fulgt i hælene av den sorteste neger jeg har sett. Det er Olgas datter, og hun presenterer negeren. Tavarisj Smith. Tavarisj Smith bukker og viser toogtredve vennlige tenner.» Jeg antar at denne «kamerat Smith» er den amerikanske journalisten Homer Smith Jr, som på denne tiden oppholdt seg i Moskva og skrev for Associated Negro Press. Ziegler er imidlertid mer interessert i den unge kvinnen. I det sosialistiske sovjetsamfunnet får man nemlig «lov til å bli voksen på sin egen manér. Hun har det lettere enn vi andre som i så mange år gikk og rotet med en hel mengde gamle menneskers meninger og erfaringer. Hun får nettopp lov til å leve ut fra sine egne forutsetninger.»

Også i dette nummeret er det et teoritungt bidrag fra Ivar Digernes. Denne gangen skriver han om «Socialismen og krigen». Digernes gjør ikke noe originalt eller overraskende, men gjengir her det ortodokse marxistisk-leninistiske synet på krig og statlig vold. Noen kriger, som nasjonale frigjøringskriger og borgerkriger, er progressive, mens imperialistiske kriger er reaksjonære. «Borgerlig pasifisme», med dens manglende forståelse av klassekampens betydning, er også reaksjonært. Sosialistisk statlig vold «støtter seg på det arbeidende flertall» og har som mål å utrydde undertrykkelse og vold. Konsekvent avstandstagen fra vold er derfor reaksjonært. Greit å ha med seg når man skal fordøye de voldelige eksessene som foregikk i SSSR på denne tiden. Digernes’ artikkel er imidlertid litt på siden av vårt tema. Han er veldig abstrakt, og det virker som de konkrete eksemplene er der mest for å passe inn i det teoretiske skjemaet. 

Det var alt for denne gang vi kommer tilbake med nr. 3 om noen dager. Følg med!