Det politiske landskapet korrekt forklart (2)

 

Del 2: Venstresidens røtter

av Håkon D. Myhre

I forrige del av denne føljetongen introduserte jeg en «asymmetrisk akse» for å forklare politiske skillelinjer i Vesten. Her vil jeg utdype dette ved å utforske den politiske venstresiden, og forklare litt om hva jeg mener binder disse tradisjonene sammen. Men først et par utdypninger av ting jeg sa sist, spesifikt vil jeg utdype litt Jonathan Haidts konseptualisering av det politiske spekteret. Haidt er en amerikansk samfunnspsykolog som har gjort mye forskning på hvordan moral oppstår. Hans modell bygger på separate «smaksløker» i vår hjerne som tolker situasjoner som moralske anliggender. Jeg vil på det sterkeste anbefale hans bok The Righteous Mind for de som er interessert, og nettsiden moralfoundations.org der dette forklares i større grad. Kort oppsummert snakker Haidt om seks moralske fundamenter, de er «omsorg», «rettferd», «lojalitet», «autoritet», «hellighet» og «frihet». Haidt hevder videre at folk som identifiserer seg som politisk venstre tenderer til å vektlegge bare de to første av disse, og litt den siste, mens de som identifiserer seg som høyresiden tenderer til å vektlegge alle omtrent like mye. Han og hans team demonstrerte også at konservative var flinkere til å sette seg inn i venstresidens moralske syn enn motsatt, per teoriens prediksjoner. Dette, mener jeg, har med grunnleggende forståelser av mennesket, og menneskets natur å gjøre.

Jeg vil også påpeke at jeg fokuserer her først og fremst på politiske og filosofiske tenkere, jeg vil ikke snakke noe særlig om partipolitikk, siden jeg mener politikken i stor grad er informert av filosofien, ikke den andre veien. Jeg vil heller ikke snakke noe særlig om arbeiderbevegelsen som sådan. Jeg anser ikke interessepolitikk som en del av høyre/venstre-aksen. Jeg tror snarere at de politiske tradisjonene knytter seg til forskjellige interessegrupper fordi gruppenes interesser overlapper med tradisjonenes mål. Derfor har venstresiden stort sett knyttet seg til grupper som har stått helt eller delvis utenfor den etablerte samfunnsordenen, mens høyresiden har oftere knyttet seg til grupper som har vært «stakeholders» i samfunnet slik det er. Dette er, i mitt syn, knyttet til venstresidens menneskesyn, som igjen gir grobunn til en utopisk tendens. 

Mens mennesker historisk sett alltid har forstått at vi er feilbare, og det perfekte samfunn kan aldri oppnås annet enn gjennom Gud(ene)s inngripen, ga den enorme erfaringen av målbare fremskritt som ble gjort på 1500-, 1600-, og 1700-tallet i Europa en del drømmere inntrykket av at et perfekt samfunn kanskje var mulig, man trengte bare å forbedre de menneskelige institusjonene noe. Dette skjedde i takt med at den den intellektuelle verden skiftet sitt viktigste fokus fra å fokusere på hva som var et godt eller lykkelig mennesket, til hvordan forandre og forbedre den utvendige verden. Gjennom skikkelser som John Locke, Voltaire, Rousseau, Thomas Jefferson, og Thomas Paine ble det utviklet en politisk idétradisjon som så sin funksjon i å lage samfunnssystemer som skulle skape frihet og velstand for så mange mennesker som mulig, og disse skikkelsene, med andre, var med på å lage grunnmuren til det som kan kalles “venstresiden” i våre samfunn. Locke innførte ideen om “tabula rasa”, skjønt han la nok mindre i det enn det som legges i det i dag. Deres tiltro til menneskers grunnleggende godhet, deres opphøying av frihet, velferd og personlig lykke som de største mål, og deres nådeløse kritikk av datidens etablerte samfunn og kulturer gjør dem til venstre/progressive skikkelser.

Her vil nok en del protestere, og påpeke at disse skikkelsene i dag gjerne holdes i større hevd av høyresiden (og sentrum) enn venstresiden. Jeg mener dette er fordi disse, sammen med mer konservative skikkelser som David Hume, Edmund Burke, John Adams og Alexander Hamilton, bygde basisen for dagens politiske orden i Vesten, det som kalles klassisk liberalisme, som gjør dem til grunnskikkelser for dagens konservative, særlig i USA, skjønt også for sentrum-høyre i Europa. Jeg mener likevel at de hører hjemme på venstresiden i sin samtid, gitt deres filosofiske grunnsyn.

Den neste gruppen er det nok mindre kontroversielt å beskrive som venstre-tenkere. Dette er de såkalte “utopiske sosialistene”. Sentrale navn i denne tradisjonen er Charles Fourier, Edward Bellamy, Henri de Saint Simon og Robert Owen. Denne tradisjonen, som hadde eldre røtter bl.a. i Thomas Moore, søker et ideelt samfunn. Her er venstresidens utopisme mer synlig, og dette henger sammen med deres grunnleggende syn på mennesket som et «tabula rasa», et «blankt ark», som ble formet av sine omgivelser. Disse tenkerne, og i noen tilfeller aktivistene, var alle drevet av ideer om at det var mulig å bygge samfunn hvor alle hadde det de trengte, hvor mennesker var solidariske og hjelpsomme, hvor alle sto omtrent likt, og hvor alle var tolerert, uansett hvordan de levde sine liv. Dette var første gang noe slikt begynte å virke mulig på veldig mange veldig intelligente mennsker, tidligere utopister hadde som nevnt alle vært religiøse, og innførte ofte sterke regler for livsførsel. 

Det er mitt syn at dette er grunnmuren til den moderne venstretradisjonen, selv om den har vokst i forskjellige retninger. Jeg mener at venstresidens grader av radikalisme primært handler om hvor langt man går i å tro mennesket kan «fikses» med de rette samfunnsystemer, altså en veldig radikal venstreposisjon tror at utopia kan oppnås, helt eller delvis. Mens de forskjellige retningene på venstresiden handler om hva man primært mener er problemet i samfunnet, og om hvilke midler som best kan brukes til å oppnå utopia. Men jeg vil utforske dette dypere i neste del av denne serien. 

For de som er interessert, har jeg her en kort liste over steder der ting jeg tar opp blir dekket. For de som er interessert i venstresidens tendens mot utopianisme, er Thomas Sowell en god kilde, særlig A Conflict of Visions og The Vision of the Anointed. De utopiske sosialistene er det skrevet ganske mye om, Edmund Wilson utforsker disse i To the Finland Station, hans verk om marxismens historie, som jeg tidligere skrev en anmeldelse av for denne bloggen. Her skriver han særlig om Saint-Simon. Jonathan Haidt er etterhvert blitt veldig kjent, hans bok The Righteous Mind er fortsatt uhyre relevant for de som er interessert i politikk, moral og hvordan de berører hverandre. Jeg vil også understreke at alle skikkelsene jeg har listet opp selvfølgelig skrev omfattende i sin samtid, og den beste måten å forstå de på er å lese dem selv, i originalen, om man skulle være interessert. Om dette er vanskelig, er det skrevet veldig mye om alle skikkelsene jeg nevnte.