Gå til hovedinnhold

Det politiske landskapet korrekt forklart (6)

 

Del 6: Den nasjonalistiske høyresiden og den lokale høyresiden

av Håkon D. Myhre


I denne teksten vil jeg dekke de to andre høyre-tradisjonene. Begge disse har vært dominerende tidligere, men ingen har hatt noen særlig tilstedeværelse i formelle samfunnsinstitusjoner på veldig mange tiår, skjønt den første har fortsatt rester igjen noen steder, særlig militæret, og den andre eksisterer fortsatt i deler av samfunnet, drevet av tregheten i samfunnet. Disse er den nasjonalistiske høyresiden, og den samfunns- og kulturbaserte høyresiden. 


Den nasjonalistiske høyresiden oppstod på 1800-tallet, med fremveksten av nasjonalstaten. Nasjonalismen var på denne tiden ofte assosiert med venstresiden, bredt forstått, og med demokratisering av samfunnet. Den var også aktivt med på å undergrave de eksisterende stateneæ i deler av Europa, der flernasjonale riker som Østerrike-Ungarn og Det ottomanske imperiet var de gjeldende maktene. Røttene til nasjonalismen ligger i den romantiske reaksjonen på Opplysningstidens strenge tro på det rasjonelle og denne arven har en tilknytning til både høyresiden og venstresiden. Skjønt jeg vil hevde at romantikken står i sin grunnmur nærmere høyresiden, noe jeg vil komme tilbake til i siste del av denne serien. 


Om man skal være kynisk, kan nasjonalisme beskrives som et forsøk på å legitimere den voksende makten til den sentrale statsmakten på 1800-tallet. Nå er nok dette tilfellet i mange land, kanskje særlig i Vest-Europa, men der staten styrte over områder med mange forskjellige etniske grupper, uten en klar majoritet som staten fikk sin legitimitet fra, fungerte nasjonalisme snarere som en undergraver av den eksisterende staten. Her var den også i stor grad benyttet av nasjonale minoriteter og opprørsgrupper. Den ble formalisert med folkeforbundet, og Woodrow Wilsons 14 punkter, om bl.a. “nasjonenes selvbestemmelse”, etter første verdenskrig, skjønt bare uperfekt implementert. Nasjonalisme var i utgangspunktet basis for mesteparten av frigjøringsbevegelsene i de europeiske koloniene på 1900-tallet, skjønt ofte sammenblandet med forskjellige versjoner av marxisme. Dette gjør nasjonalisme vanskelig å plassere på høyre/venstre aksen, skjønt i våre dager er den nesten utelukkende forstått som en høyre-ideologi. Den er helt klart en arv fra opplysningstiden, og derfor en del av det moderne, skjønt den holder ofte på en viss kontinuitet med eldre tradisjoner knyttet til folk og språk.


Tanken bak nasjonalismen som ideologi, er at en stat som styrer et område, bygger sin legitimitet på en organisk tilknytning til historien, kulturen og språket til folket staten styrer over. Tanken var at alle folkeslag/nasjoner skulle ha en egen stat, og helst en demokratisk stat, det Woodrow Wilson kalte «nasjonenes selvbestemmelsesrett». Dette idealet ble selvsagt aldri implementert fullstendig, og mange aktører som hevdet det i politikken, kan med tyngde anklages for hykleri. Men dette kan man også si om alle andre idealer.


Denne enhetssøkende nasjonalismen er der man også finner begynnelsen på fascismen, og kombinert med raseforskning som var på moten på den tiden, er det også noe av grobunnen til nazismen. Dette er klart den siden av høyresiden med størst destruktivt potensial. Ønsker om enhet som reflekteres i stats-nasjonalisme kan fort lede til ønsker om renhet, som igjen kan lede til etnisk rensing og folkemord. Videre er det en linje her mot ideen om en sterk stat som et mål i seg selv, et militarisert samfunn, og til tider volds- og krigsforherligelse. 


Det er likevel et feilgrep, slik jeg ser det, å regne dette som bare noe som leder til nazisme og krig. Vi ser også, parallelt og komplementært med dette, fremveksten av det moderne demokratiet, og etterhvert utviklingen av den vesteuropeiske velferdsstaten. På godt og ondt kunne ikke disse to tingene oppstått uten nasjonalstatens rammer rundt de, i mitt syn. Det er et åpent spørsmål hvorvidt demokrati og velferdsstat vil overleve nasjonalstatens skumringstid. 


Denne delen av høyresiden stod sterkt veldig lenge, og det er fortsatt rester av den i statsadministrasjonen, først og fremst i statens våpenmakt, særlig militæret. Den er i dagens samfunn oftest knyttet til patriotisme. Militæret er riktignok en institusjon som i de fleste vestlige land er under tett kontroll av byråkratiet, så denne tankeretningen har liten reell inflytelse i dagens makt bærende institusjoner, annet enn som ganske grunne symboler, f.eks. flagg og nasjonalsanger. Slik sett er det også mange rester av dette i kulturen, siden den ble formet av denne ideologien i nesten 200 år. 


Den siste formen for konservatisme, er den kulturelle og partikulære konservatismen. Denne er også «Burkeansk», i likhet med institusjonell konservatisme, men er mindre fokus på store institusjoner, og mer knyttet til de mindre institusjonene. Den er fokusert på familie, kirke, nærsamfunn, landsby. Dette er arven etter middelalderen, hvor suverenitet og makt var mye mer desentralisert enn i dag. Denne tradisjonen er kanskje den med minst intellektualitet knyttet til seg, den er først og fremst basert på en sterk tilknytning til sted og tradisjon, som ligger dypere enn intellektuelle abstraksjoner. Den er knyttet til kjærligheten til hjemmet, oikofilia, for å bruke begrepet til den engelske filosofen Roger Scruton, som kanskje kan sies å være en ledende intellektuell innenfor denne tradisjonen i nyere tid. En annen tenker som kan knyttes til denne tradisjonen, er den amerikanske sosiologen Robert Nisbet, og i dag den katolske statsviteren Patrick Deneen


Om det er en grunntanke her, er den opptatt av at gode samfunn bygges nedenfra og opp, og at, som Burke sier, utviklede tradisjoner inneholder mye visdom. Burke var også veldig opptatt av de “små fellesskapene” («little platoons») som samfunnet besto av, så han kan i aller høyeste grad tas til inntekt for denne forståelsen. Denne tanken betyr at eksisterende normer, kollektiv selvfølelse, og naturlig, begrenset fellesskap er det som gjøre livet både levbart, og godt. Den nå avdøde britiske historikeren Robert Conquest skal ha sagt «Alle er konservative om det de kjenner best». Dette kunne kanskje modifiseres til «Alle er konservative om det de elsker best», og denne formen for konservatisme viser seg slik i praksis, en kjærlighet til «hjemmet». Denne kan sies å være den mest grunnleggende konservative av alle de høyreorienterte tradisjonene, skjønt i dag er den kan hende mer en reaksjonær tradisjon, i den forstand at man higer etter noe som ikke har virkelig eksistert i en god del generasjoner nå. 


Tradisjonen om de små fellesskapene var for hundre år siden i de fleste vestlige land i konflikt med nasjonalismen, siden den tenderte til å undergrave de lokale fellesskapene ved å øke makten til sentralstaten. Slik sett har disse to formene for høyre-tenkning ofte vært i konflikt med hverandre. Som nevnt over var nasjonalisme på 1800-tallet ofte oppfattet som en progressiv ideologi, i kontrast til de konservative partikularistene. Denne ødeleggelsen av de lokale fellesskapene er noe tidlige sosiologer som Max Weber og Emilie Durkheim var veldig opptatt av, og Hannah Arendt, som fulgte i deres fotspor, mente det var en viktig betingelse for framveksten av totalitarisme på 1900-tallet. Når mennesker mistet de nettverkene de var knyttet til, ble de desperate for en form for tilhørighet, og da stod marxister, fascister og nazister klare for å oppdra dem i nye, absolutte, fellesskap. Mye av brutaliteten til særlig kommunistene i Russland og Kina dreide seg om å utslette det som var av slike organiske fellesskap. I Tyskland ble dette også gjort, skjønt de lokale fellesskapene var allerede veldig svekket. Kort sagt, de totalitære statsmaktene var ikke så interessert i å ødelegge individet, som i å ødelegge de konkrete, reelle fellesskapene mennesket levde i. Dette stilte individet nakent for statsmakten, ideologien, og/eller det forestilte fellesskapet i nasjonalstaten.  


I dagens vestlige samfunn er de gamle, konkrete fellesskapene nesten fullstendig ikke-eksisterende som autonome størrelser, hvertfall i byene, skjønt det eksisterer fortsatt vestigiale strukturer på landsbygdene, skjønt kanskje mer i USA enn i Vest-Europa. De eksisterer fortsatt i mange innvandrermiljøer, og noen av konfliktene disse har med samfunnet rundt, dreier seg om dette. 


Idag, derimot, er den nasjonalistiske høyresiden og den lokale høyresiden ofte de facto allierte, som regel i konflikt med mer internasjonale og globaliserende krefter. Mange av de partiene som kan knyttes til dette i Norge, er veldig marginale, skjønt man finner noen tendenser til begge strømningene i Senterpartiet. Også Demokratene, og elementer i Fremskrittspartiet har tendenser i disse retningene. Disse står vanligvis i opposisjon til EU, og internasjonal autoritet for nasjonale anliggender. Særlig i Senterpartiet er man også stort sett lokalister. 


Så nå går denne serien med tekster mot sin avslutning. Jeg har dekket både det jeg anser å være de ledende tradisjonene og tendensene på venstresiden og de fire viktigste tradisjonene på høyresiden. Mitt sentrale argument er at venstresiden er én tradisjon, med mange grener, mens høyresiden er de forskjellige posisjonene som har være i konflikt med en eller flere deler av det venstreorienterte verdensbildet. I siste del vil jeg likevel kikke litt på muligheten av noen fellestrekk mellom de forskjellige tradisjonene til “høyre”. Er det noen ting som samler høyresiden? Har de visse ideer, holdninger eller instinkter til felles? 


For folk som er interessert i et dypdykk, vil jeg anbefale en god historiebok om 1800-tallet. De relevante delene av R. R. Palmers A History of the Modern World er et bra sted å begynne. Også Roger Griffins The Nature of Fascism, om fascismen i Europa. Emilie Durkheims Selvmordet, og Hannah Arendts The Origins of Totalitarianism er fascinerende, men tunge, verk. Robert Nisbets The Quest for Community forteller både om framveksten av den moderne staten og sammenbruddet til de gamle samfunnene. Patrick Deneens Why Liberalism Failed (som Würmstuggu har omtalt både her og her) er en analyse av denne prosessen fram til i dag, knyttet til “liberalisme” som ideologi. Verkene til den ovennevnte Roger Scruton er også veldig verdifulle. 



Fotografi: Victor Mogens taler ved et stevne for Fedrelandslaget i Kristiansand i 1935. Ukjent fotograf

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et