BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE
I lang tid har Émile Durkheim hengt over mitt tankeunivers som en skygge. Dette går tilbake til min historieutdannelse, da jeg leste Hannah Arendt og Roger Griffin, som begge forsøker å forstå totalitære bevegelser gjennom menneskers streving med moderniteten, og begge to henviser til Max Weber og Émile Durkheim vedrørende disse sakene før de store krigene i det tyvende århundret. Tittelen på min masteroppgave var «Anomi og dekadanse», og begrepet anomi er veldig «Durkheimsk». Senere, mens jeg fordypte meg i Jonathan Haidt og hans arbeide med menneskelig moral, dukket også Durkheim opp, som en viktig konservativ tenker, skjønt Durkheim selv var nøye med å holde avstand til praktisk politikk, da han mente at dette ikke var vitenskapsmannens domene.
Likevel fikk jeg ikke lest Durkheim før nå i år, da jeg endelig satte meg ned og leste Selvmordet fra 1897, som hadde ligget i hyllen min en stund. Dette er kanskje hans mest kjente verk, der han legger ut om hvordan selvmordet har blitt mer og mer utbredt i industrialiserte vestlige land, om hva som ligger bak det, og hvordan dette kanskje kan mitigeres.
Durkheim, som kom fra en jødisk bakgrunn, mener selvmordsøkningen man observerer på 1800-tallet, som forøvrig har fortsatt jevnt og trutt gjennom det 20. århundre og inn i det 21., kom av samfunnets desintegrering og anomi. Med desintegrering mener Durkheim at individene i samfunnet blir avsondret fra andre individer, ved at de forskjellige båndene som knytter mennesker sammen, gradvis blir brutt ned. Dette er veldig i tråd med Robert Nisbets senere observasjoner, i boken The Quest for Community, som jeg tidligere har anmeldt her på Würmstuggu. Med anomi sikter Durkheim til menneskers behov for rammer, noe som dekkes begrepet «nomos» (gammelgreskt for loven, med implikasjoner av noe hellig/evig). Menneskers behov er uendelige, og om vi får tilfredsstilt de essensielle, har vi lett for å finne nye behov. Den eneste måten å skape tilfredshet på, er å ha definerte rammer rundt disse behovene, som forhindrer mennesker i å miste følelsen av mening i tilværelsen. Dette får meg til å tenke på Edmund Burkes ord om at «the Restraints on Men, as well as their Liberties, are to be counted among their Rights». (Reflections on the French Revolution.)
Durkheim identifiserer slik to typer selvmord i Vesten som begge har vist en økende trend. Det «egoistiske» selvmordet er knyttet til desintegrering, og det «anomiske» selvmordet er knyttet til mangel på rammer og mening. Durkheim er overhodet ikke blind for den motsatte effekten og identifiserer det han kaller «altruistiske» selvmord som er noe som skjer om individet er for integrert i samfunnet. Om individet kan begå selvmord fordi det føler det ikke har noen meningsfulle tilknytninger, altså andre mennesker å leve for, kan det også ta livet av seg fordi det verdsetter sitt eget liv for lite. Denne typen selvmord er vanlig i militæret, og er i noen kulturerer sanksjonert, som harakiri i Japan. Dette mener Durkheim imidlertid ikke er viktig i moderne vestlige samfunn, da slike selvmord ser ut til å være på en nedadgående trend. Han nevner også i en fotnote det han kaller «fatalistiske» selvmord, forårsaket av at individet er for bundet av altfor strenge regler. Han mener likevel at dette er såpass sjeldent i moderne vestlige samfunn, at det ikke er av sosiologisk interesse, skjønt det er av historisk interesse.
Durkheim mener det er tre prinsipielle grunner til at selvmordstallene i Vesten går opp. Dette er religionens frafall, politikkens sentralisering og ideologisering, og familiens sammenbrudd. Slik sett ligger han veldig nær den «nisbetske» forståelsen av situasjonen. Han er mer fatalistisk og lister etter tur opp grunnene til at han tror at både religion, politikk og familien er uholdbare til å fikse problemet i den moderne verden. Han går riktignok litt frem og tilbake når det gjelder familien, og ender på at den kan gjenoppbygges delvis, men bare om man får noen andre institusjoner som også virker integrerende og «nomiske».
Han mener at den eneste måten man kan bringe vestlige samfunn i likevekt igjen på, er å gjenopprette laugsvesenet. Hele siste kapittel i boken handler om hvordan det kunne balansert hensyn og interesser, styrket bånd mellom mennesker og oppmuntret til en holdning av brorskap i befolkningen. Han går ikke inn i detaljer, men gjør det klart at han ikke har så mye til overs for de detaljerte planene til politiske filosofer og ideologer. Slikt må utvikles gradvis, med mye prøving og feiling.
Er denne boken å anbefale? Ja, absolutt. Den er en klassiker med god grunn. Jeg kan ikke gå etter alle de empiriske påstandene i boken, og jeg er sikker på at Durkheim gjør feil. Men det at såpass mange etter ham har funnet de samme tingene, og at noen av beskrivelsene hans av mennesker og livet føles som om det beskriver mitt eget liv, slår meg som viktig. Videre er boken full av artige observasjoner og tanker om mye forskjellig, inkludert forholdet mellom menn og kvinner, mennesket og religion, sammenligninger av protestantisme, katolisisme og jødedom, og en overraskende hard dom over hans egen religiøse bakgrunn. Tidvis er boken tørr, og det er seksjoner som er lange lister og skjemaer. Men siden disse er innmaten til analysen, kan de ikke avstås. Durkheim er i aller største grad en empiriker, og argumentene hans hviler tungt på dataene han presenterer.
Dette er en bok som kanskje er litt profetisk i den eldre betydningen av dette begrepet. Den er en observasjon av farlige trender i moderne samfunn, og en advarsel om hva som kan skje om man lar disse trendene fortsette uten avdemping. Mange har hevdet at Durkheim, sammen med Max Weber, kanskje forutså noen av de store katastrofene i det 20. århundret.
Emile Durkheim
Selvmordet
Oversatt av Halvor Roll
Gyldendal, 2001
Kommentarer
Legg inn en kommentar