Bokomtale: Kateterprofetenes opprør

 

Kateterprofetenes opprør

Andreas Hardhaug Olsen

Bannlyste Bøker, 2025

Woke har vært et av de mest omdiskuterte temaene i det offentlige ordskiftet de siste årene. For de av oss med en særlig interesse for de mer prinsipielle sidene ved styre, stell og epistemologi, snakker vi om det siste tiåret, men for folk flest forekommer det meg at dette tankodset er mye ferskere. Lenin skrev «det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer», og slik har nok mange oppfattet den påfallende iveren etter å importere språktabuer, offerhierarkier, neopronomen, kanselleringskultur og stadig mer omgripende symbolbruk fra amerikansk kulturkrig.

Debatten har vært preget av steile fronter og mye skittent spill, i alle fall fra den ene siden. I Norge har det vært skrevet mye om fenomenet i tidsskrifter, aviser og på sosiale medier, men det har ikke kommet mange bøker som tar for seg woke på en omstendelig måte. Jeg har tidligere skrevet om Frank Rossaviks bok De korrekte (2022) og Lars Erik Gjerdes Wokeisme (2025). Nå er turen kommet til Andreas Hardhaug Olsens ferske bok Kateterprofetens opprør. Dette er ikke en bokanmeldelse, men et forsøk på å gjengi noen av de tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest en bok som jeg tør påstå har gjort meg klokere og som samtidig har befestet mitt syn på et bisart idékompleks det kan være lett å le av, men som først og fremst gjør meg oppgitt på vegne av mine medmennesker - og bekymret for fremtiden.

Olsen begynner boken sin med å klargjøre at han har skrevet en debattbok, ikke et vitenskapelig verk. Han legger ikke skjul på sin skepsis til woke, men det er først i de siste par kapitlene han for alvor blir polemisk og tilkjennegir sitt eget syn på de idestrømningne han beskriver i boken. Han har rett når han i forordet sier at hans overbevisning ikke kommer i veien for intellektuell redelighet, for dette er en bok som er både nøktern og grundig, og bygger på et stort kildemateriale. Likevel mistenker jeg at de som det siste tiåret har latt seg fange av wokebølgen, vil oppfatte boken som en ensidig smørje av patriarkalske, kolonialistiske cis-heteronormative konspirasjonsteorier. Men det sier mest om dem.

I motsetning til Frank Rossavik, som i sin bok har en journalistisk tilnærming til temaet, og Gjerde, som er mer teoretisk i sin fremstilling av emnet, har ikke Olsens bok et kontemporært fokus. Han har nemlig skrevet en idehistorisk bok som går et århundre bakover i tid for å finne røttene til det vi dag kaller woke. 

På 1920-tallet begynte nemlig marxister som György Lukács og Antonio Gramsci å bevege seg bort fra den strengt materialistiske forståelsen av historien og revolusjonen i ortodokse marxisme-leninismen. De tilla overbygningen, altså politiske, kulturelle og sosiale aspekter, mer vekt vis a vis den materielle basisen i det marxistiske dialektiske skjemaet. Her ser vi altså en relativ nedtoning av betydningen av økonomiske forhold i den revolusjonær teorien. Den revolusjonære avantgarden må først og fremst bestreve seg på å skaffe seg kulturelt hegemoni, ikke gripe den politiske makten og endre eiendomsforholdene.

Så kommer Frankfurterskolen med dens «kritiske teori» inn på banen. Mot midten av 1900-tallet snakker vi om en nymarxistisk bevegelse som fortsatt har revolusjonen som mål, men velger nye metoder for å oppnå den. De intellektelle erstatter nå arbeiderklassen som det revolusjonære subjektet i historien. Arbeiderne lider av «falsk bevissthet» fordi de har investert for mye i det kapitalistiske samfunnet og mangler innsikten som må til for å skape en antikapitalistisk revolusjon. De intellektuelle må, bevæpnet med kritisk teori de har lært på universitetet, innta institusjonene, univeritetene, skolene, mediehusene, rettsvesenet, og deved bevirke en revolusjon i det stille. Herbert Marcuse og hans ideer om «repressiv toleranse» blir viet mye plass i kapittlene om studentopprøret i 1968.

Etter hvert blandes nymarxisme med postmodernistiske, poststrukturalistiske og postkolonialistiske ideer. Influert av tenkere som Michel Foucault, Jean-Francois Lyotard og Edward Said kommer et fokus på maktforhold, diskurs og språk, samt en avvisning av Vesten og de verdiene som oppstod der, inn i bildet. Ikke bare Vesten, men nasjonalstaten og det vi kan kalle nasjonal kultur. Og den radikale tvilen på at vitenskapen og fornuftens evne til å si noe sant om virkeligheten - ja, om virkeligheten overhodet eksisterer - dreier i en del fagdisipliner fokuset bort fra sannhetssøken og over i en mer aktivistisk retning. For å si den med Marx: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den.» 

På 1990-tallet gjør rasetoriene sitt comeback i den revolusjonære diskursen etter å ha vært borte i 50 år.  Den «kritiske raseteorien» har sitt opphav i amerikansk akademia, og gjør det klart at rasisme er en av de viktigste undetrykkelsesmekanismene i samfunnet uansett hvor vanskelig det er å oppfatte den. Den strukturelle rasismen er nemlig ikke avhengig av individuelle rasister men gjør seg til kjenne gjennom sosial og økonomisk ulikhet, kriminalstatistikk, språk, utdanningsinstitusjoner osv. Ja, selv «hvithet» er i seg selv rasistisk om man skal tro raseteoretikeren Robin DiAngelo, og det beste man kan gjøre for å svekke dens uheldige innvirkning på samfunnet er å akseptere at man er rasist, ikke å unngå å være det. Og ikke overraskende anses rasesegregering som en effektiv løsning på rasespørsmålet 

Selv om kjønnsidentitet og synliggjøring av seksuelle minoriteter nok er det de fleste forbinder med woke idag, skriver ikke Olsen så mye om «skeiv teori» i boken, selv om han tar opp noe av problematikken rundt såkalt «kjønnskorrigerende behandling». Men dette er jo bare en av de identitetspolitiske kampsakene woke-komplekset består av. 

Endelig er miksen som utgjør kjernen i woke-ideologien klar. Denne ideologien er kritisk til liberale verdier som individbaserte rettigheter, demokrati, meningsmangfold og ytringsfrihet. Den har sterk mistro til fortiden og alt som kan knyttes til tradisjoner. Språket, historien og kulturen må lutres, skadelige tanker må utryddes, offerhierarkiene må anerkjennes, og skolen må ensrettes i tråd med innsiktene fra de ideologisk drevne akademiske disiplinene. Hva som går tapt, er mindre viktig. Utfordingen dette innebærer for ytringsfriheten, er åpenbar. Kanselleringskultur, koranbrenning, politisk motivert undervisningsmateriale i skolen, politiske flagg på offentlige flaggstenger har vært hyppig diskutert i mediene, men den mer eksistensielle trusselen dette tankegodset utgjør for vitenskapen, kulturen, institusjonene, de sosiale normene - selve samfunnslimet, har kun i mindre grad vært gjenstand for offentlig debatt. Dette tar Olsen opp på en forbilledlig måte i de siste kapitlene i boken, og her gjør han intet forsøk på å være nøytral. Hva som skjer videre, er ikke lett å forutse, men at vi har å gjøre med noe som potensielt kan forandre samfunnet i negativ retning bør ikke overraske noen som har en viss kjennskap til historiske omveltninger. 

Kateterprofenenes opprør anbefales på det varmeste.

Andreas Hardhaug Olsen var gjest i første episodena Würmstuggu og Konsevativt fellesskaps nye podcast. Den kan du lytte til ved å klikke på denne lenken.