Bokomtale: Ørene åpnes

 

Ørene åpnes

Arild Vangen

Aschehoug, 2025

Formodentlig er det oplyste Borgerskab interessert i å få vite hva man kan vente seg av Arild Vanges nye diktsamling Ørene åpnes. Herværende tekst er et forsøk på å klargjøre dette for Würmstuggus publikum, eller i det minste den delen av Würmstuggus publikum som setter sin ære i å holde seg oppdatert på det som rører seg i moderne lyrikk i dette tredje decennium i det som populært kalles det 21. århundre. 

Boken består av fire avdelinger, eller muligens tre lange dikt, for i den grad det eksisterer et meningsinnhold i den samlede tekstmassen, er den kompartmentalisert i disse fire enhetene, som alle har en overordnet tittel: «Døren er ingen avskjed (essay)», «Perhaps wie ein Häppchen happiness (dramolett)» og «Koret som bare solen kan dirigere (poem)». Her skal vi altså ha med tre genrer å gjøre, men i virkeligheten er det ingenting ved disse tekstene som plasserer dem utenfor det vi siden annen verdenskrig har kalt «norsk lyrikk». Vi snakker altså om tekster med korte linjer, mye luft på sidene, uortodoks tegnsetning (altså i forhold til konvensjonell prosa) og kryptisk meningsinnhold.

Første avdeling består av tekster, eller, som antydet, én tekst delt inn i korte strofer på tre, eller i noen tilfeller to, linjer. Her møter vi et «jeg» og et «du», ofte slått sammen til et «vi». Setningene er ofte svært enkle, og flyt mellom linjene er ofte fraværende. I del to møter vi også to personer, men her heter de «Arild» og «Anna». Her benytter forfatteren noe som kan minne om dramaform. Ofte er tekstene satt opp som korte replikkvekslinger. Her iblandes det norske språket elementer av tysk og engelsk. Her inntar forfatteren rollen som «homo ludens», en som leker seg med språk og genrekonvensjoner. Tekstene i siste del er mer tradisjonelt satt opp. Her er det noe mer flyt mellom linjene, og noen strofeinndeling finnes ikke (med mindre det er ett langt dikt, og hver side med tekst er å forstå som en strofe). Det er vanskelig å si noe om hva forfatteren ønsker å formidle utover å leke seg med form og dessuten ramse opp diverse navn på plantearter, fuglearter og insektarter, aller helst artsnavn som er ukjente for folk som ikke har en intens interesse for merkelappene vitenskapen har satt på naturens bestanddeler. Kanskje det er den nitide kategoriseringen av den observerbare natur som er hele poenget? Eller kanskje Arild Wange, på poeters vis, bare synes ordene er morsomme å skrive? For noen estetisk verdi er det vanskeligå se i tekstene. 

Utover dette er det lite å si om boken.