Bokomtale: Syngende jord

 

Vi har skrevet mye om nyere, norsk lyrikk de siste par årene. Mottagelsen hos leserne har vært blandet. Anmelselse har fått moderate klikktall, og flere har skrevet til redaksjonen for å klage sin nød. «Hvorfor skriver dere bare om ny lyrikk? Er ikke den gamle lyrikken bra nok for dere?» skriver en studine fra Froland. «Skyldes deres favorisering av samtidslyrikken at dere ser med misbilligelse på den tradisjonelle lyrikken og ønsker å kommunisere en elitistisk holdning til denne eldste og mest tradisjonelle av alle litterære former? Har dere omfavnet progressivismens tro på at det nyeste alltid vil være det gamle overlegent?» skriver en kontorfullmektig fra Flateby. Og en sykepleierske fra Melhus opplyser om at hun «heretter kommer til å boikotte Würmstuggu om dette ensidige fokuset på moderne lyrikk fortsetter». Vi tar innsigelsene til etterretning, skrur tiden tilbake til det glade førtitallet og presenterer en anmeldelse av André Bjerkes første diktsamling Syngende jord fra 1940:

«Omslaget på André Bjerkes diktsamling Syngende jord har en sensuell illustrasjon av en ung mann og en ung kvinne som begge er aldeles uten klær. Den unge mannen spiller på en fløyte, og iakttageren kan også se noen rødlige blomster. Ellers opplyser omslaget om tittel, forfatter, genre og forlag. 

Diktene har ikke noe felles tema, utover at noen av dem bruker motivet jord og vegetasjon i ulike sammenhenger. Slik skiller boken seg ut fra nyere diktsamlinger, som ofte holder seg til ett tema eller en snever motivkrets, eller inneholder et slags narrativ. Bjerke er innom mye forskjellig. Noen dikt, som «Himmelsk intermmezzo» og «Damm, Dagros og Eros» er muntre, andre er mer patosfylte, som «Du skal være tro» og «Ungdom», og i flere av dem er det personer med et mørke i seg som skildres, som «Klovnen» og «Den fremmede». Flere av diktene, som for eksempel «Blaff» og «Eventyr» henter motiver fra folkediktningen, men uten å gli over i nasjonalromantikk, og i noen utforsker Bjerke problemstillinger av mer metafysisk art. Og selvfølgelig er diktningen, eller kanskje vi skal si diktersinnet, et sentralt tema i flere dikt. Med snedige billedvalg og lyrisk fingerspitzgehühl klarer han å sette ord på følelser og situasjoner som bør være gjenkjennelige for den almenne leser. Her er «Hilsen til Askeladden» et godt eksempel. Men det fineste diktet i boken er «Vår», etter Edvard Munchs velkjente maleri. 

Bjerkes elegante, rytmiske linjer er innholdsrike, både når det gjelder hva de sier og hva de holder tilbake. Og enderimene er velklingende og ofte oppfinnsomme. Man stusser litt når riksmålsmannen Bjerke avslutter første linje i diktet «Ved vinduet» med «lufta». Han er jo ikke den som pleier å strø om seg med a-endelser. Men et par linjer ned ser vi at det skal rime på «duft av». Dette er bare ett av mange eksempler på at Bjerke er en forfatter som tenker lyd når han skriver. Det er jo her vi ser den tydligste kontrasten til moderne samtidslyrikk. 

Bjerke tilhører den siste generasjonen poeter som i nevneverdig grad holdt seg til bundet form. Idag er det jo ikke så viktig hva slags form diktet har. Normløsheten i det stadig mer atomiserte samfunnet vårt, eller snarere de nye, mer avslappede normene, gjenspeiles i slappheten i form og den totale subjektiviteten som kjennetegner moderne diktsamlinger. Når dikteren ikke har kontroll over tankene han vil formidle, og samtidig mangler kontroll over de språklige virkemidlene han har til rådighet, er det lettere å gi blaffen i begge deler og heller konsentrere seg om å være «autentisk» eller «gåtefull». Nok om det. Syngende jord er en feiende flott debut fra en lyriker som skulle komme til å forsyne de lesende masser med høykvalitetslyrikk gjennom mange tiår. Les den gjerne!»

Dette var altså vår anmeldelse av Andre Bjerkes første diktsamling. Nå kan vi freidig avvise at vi «bare skriver om ny lyrikk». Kanskje det kommer flere retroanmeldelser. Hva med Herman Wildenwey? Eller Olaf Bull? Eller hva med Jens Bjørneboe eller Nordahl Grieg? Foreløbig lover vi intet, men som profittorientert nettidsskrift vil det være tåpelig å la sjansen til å blidgjøre våre lesere gå fra oss.

Syngende jord

Andre Bjerke

Ashehoug, 1940