I mars 2023 skrev jeg en anmeldelse av Enki Bilals tegneseriealbum Udødelighetens pris. Anledningen var at handlingen i denne science fictionserien utspiller seg i nettopp mars 2023. Oppfølgeralbumet, altså bind to av det som skulle bli hetende «Nikopol-trilogien», heter Lokkeduen og kom ut i 1986, både på fransk og norsk. Det skildrer det samme fremtidsuniveset, men her er handlingen lagt ytterligere to år frem i tid, altså 2025. Derfor har jeg valgt å skrive en omtale av albumet nå.
Alcide Nikopol og den egyptiske guden Horus er fremdeles viktige karakterer i fortellingen, men hovedpersonen denne gangen er Jill Bioskop, en journalist med kritthvit hud og blått hår, ja til og med tårene hennes er blå. Vi får aldri noen forklaring på dette besynderlige utseendet. Kanskje det er fordi hun har hatt et seksuelt forhold til et utenomjordisk vesen?
Historien i Lokkeduen er mye mindre tradisjonelt oppbygget enn i Udødelighetens pris. Ikke at den nødvendigvis er dårligere sett fra et litterært synspunkt, men den føles ikke så fullendt. Den mangler for eksempel en tradisjonell spenningskurve, og det er mye som ikke blir forklart, slik at flere av trådene i historien blir hengende i løse luften. Vi blir presentert for hendelser, så introduseres det noe nytt, også kommer det enda noe nytt osv. Dermed oppfatter jeg historien som litt uengasjerende. Formodentlig er Bilal en krevende forfatter som vil at leseren selv skal fylle ut hullene i historien. Historien inneholder elementer av humor, men grunntonen er mer alvorlig enn det like dystopiske, men mer satiriske første albumet i serien. Den observante leser vil ane at jeg ikke er spesielt begeistret for handlingen. Ja, kanskje det virker som jeg til og med anser historien som en smule pretensiøs? Det kan godt være!
Men en tegneserie handler om mer enn plot. Enki Bilals største fortrinn som tegneserieskaper er jo hans evne til å skape visuelt imponerende verdener preget av forfall og død. Til å oppnå dette bruker han sine utmerkede tegneferdigheter og en god dose kunstnerisk oppfinnsomhet. Det er ikke uten grunn han er høyt aktet blant kresne tegneserielesere. Han er jo en av de største stjernene i den fransk-belgiske tradisjonen. Alt er skittent og nedslitt, ingen smiler, været er kaldt. Streken er mykere enn i Udødelighetens pris, og mer av modelleringen blir utført med farver. Dessuten benytter Bilal større billedruter, ofte ikke mer enn to til tre pr. side. I Lokkeduen er Bilal rundt sitt høydepunkt som serietegner, i alle fall etter mitt høyst personlige og kanskje plebeiiske syn. Det er lett å bli grepet av de flotte tegningene og den visuelt gjennomarbeidede verdenen han plasserer sine figurer i.
Handlingen utspiller seg hovedsakelig i London og Berlin, som i denne verdenen er en tsjekkosovjetisk by. Der blir vi presentert for ymse pågående konflikter, og omstendigheter som både driver historien og fungerer som effektiv verdensbygging. Historien innbefatter flere drap, en romskiplanding og flere nakenscener med den yndige hovedpersonen. Jill Bioskop tiltrekker seg menn som har en lei tendens til å dø, enten ved hennes hånd eller andres. Hun har en skjør psyke, og for å håndtere sine mentale utfordringer, bruker hun psykofarma hvis virkning er ullent forklart, men som utvilsomt utgjør noe av den tematiske kjernen i albumet. Nikopol kommer inn i handlingen i annen halvdel, og nok en gang inngår han en avtale med den lunefulle Horus. Historien ender i Kairo.
Noe av det mest interessante med historien er Jill Bioskops journalistiske virke. Hun skriver nemlig på en «scripwalker» en slags skrivemaskin som sender artiklene hennes bakover i tid via teleks. Det er den franske venstreradikale avisen Liberation som mottar tekstene hennes i 1993. Bakerst i albumet presenteres vi for noen sider i avisen. Der får vi lese hennes reportasjer fra London og Berlin. Dette gir historien litt mer kjøtt på bena, men i bunn og grunn er det bare bakgrunnsopplysninger. Det er et interessant grep som ligner litt på det Alan Moore og Dave Gibbons gjorde i Watchmen. Kanskje de fikk idéen herfra? Selv leste jeg albumet for første gang på slutten av 1980-tallet. Da var 1993 i fremtiden. Så vidt jeg husker, leste jeg albumet igjen da da dette dette året endelig opprant, og moret meg over tanken på at at fremtiden er blitt nåtid. Og nå har vi kommet til fremtiden selve handlingen er lagt til, det fjerne 2025. Faktisk er fremtiden blitt fortid, for handlingen utspiller seg i februar og mars.
Hvordan er så Lokkeduen? Holder albumet mål? Kan det måle seg med Udødelighetens pris? Det er ingen dårlig tegneserie, det er helt klart. Den er nydelig tegnet og oppfyller alt hva man kan ønske seg fra Bilal rent visuelt. Hovedpersonen er interessant nok og har en viss dybde. Men historien er litt vag og retningsløs. Det hele blir litt kjedelig. Likevel fester figurene og miljøene som skildres, seg i hjernebarken, selv om selve historien ikke er all verden. Udødelighetens pris er definitivt en mer underholdende serie. Men til tross for sine mangler, er Lokkeduen vel verdt å lese.
Enki Bilal
Lokkeduen
Semic, 1986
Kommentarer
Legg inn en kommentar