Howdy! Etter vår sylfrekke Tex Willer-extravaganza i april ser det ut til at mai kommer til å bli en Tex-løs måned. Men det betyr ikke at vi ikke har westernstoff å by på i denne fagreste av vårmånedene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueligggjøre verkets objektive kvaliteter.
For et par måneder siden anmeldte jeg nummer 2 og 3 av tegneserieheftet Death Valley. (Og de med lengre hukommelse husker sikkert anmeldelsen av nummer 1 i fjor.) Nå har jeg nettopp lest det fjerde nummeret av denne western-antologien, og derfor synes jeg det passer med en aldri så liten anmeldelse av dette heftet også. Ja, selv om det kom ut for 71 år siden og sannsynligvis er ukjent for de aller fleste Würmstuggu-lesere i inn- og utland, tror jeg de av våre lesere som liker spenningsfortellinger fra den amerikanske vesten i tiårene etter borgerkrigen, vil ha interesse av å lese hva jeg synes om heftet, og kanskje til og med lese det selv. Det kan enkelt gjøres ved å klikke på denne lenken.
Death Valley nr. 4 ble utgitt vinteren 1954 - et kommersielt toppår for tegneseriebransjen i Amerika og året da prosessen som ledet til etableringen bransjens sensurorgan The Comics Code Authority begynte - og består av fire historier fra det ville vesten med tegninger av henholdsvis Don Heck, Bill Discount og Pete Morisi. Manusforfatteren(e) er ikke kreditert.
Den første historien heter «Blameless Killer» og er tegnet av Don Heck. Historien, som handler om et tvillingpar som er så like hverandre at de benytter likheten til å rane banker og lignende, er slett ikke dårlig, selv om den virker litt usannsynlig. Hecks tegninger er like superbe som i de to foregående nummerne. Det er helt klart at han er fullt på høyde med toppfolkene i bransjen på denne tiden, altså EC-tegnerne og avisserietegnerne. En god start som lover godt for resten av heftet.
Den andre historien har den slående tittelen «Hemp Necktie» og er også tegnet av Don Heck. Handlingen utspiller seg i gullgravermiljø, der en amoralsk entreprenør ansetter en meksikansk gutt til å hjelpe til med virksomheten. I denne historien blir ingen skudd avfyrt, men fortvil ikke, vi får både knivdrap og henging. På alle mulige måter en underholdende og godt fortalt fortelling om grådighet og svik.
Så kommer «Killer in Skirts» Dette er en brutal historie om skruppelløse banditter av begge kjønn som prøver å gjøre det stort i agrarøkonomien, men ad kriminelle veier. Her får man mye «bang for the buck», for adskillige skudd blir avfyrt, og minst seks personer (av begge kjønn!) mister livet på bare seks sider. Avslutningen er hjerteskjærende. Denne historien ville neppe gått gjennom seriesensuren som ble innført omrent et år senere. Dessverre er ikke tegningene mye å skryte av. Ikke at Bill Discount er en dårlig tegner, men han er ikke på nivå med Don Heck og Pete Morisi, som tegner den fjerde og siste historien i heftet.
«Rodeo Champ» heter den og er et trekantdrama fra rodeomiljø. Historien virker litt malplassert i dette heftet. Det er nesten så man mistenker at historien egentlig ble laget for en romantikkserie som ble kansellert. For her er det ingen helter og skrurker, ingen skudd som blir avfyrt og ingen knyttneveslag som utveksles, og de eneste actionsekvensene består av rodeoritt i arenaen. Likevel skiller historien seg fra de vanlige romantikkseriene, for historien blir fortalt fra et mannlig perspektiv, og den er ikke overdrevent sentimental. Men dessverre mangler den en klar konflikt, og dermed nerve. Den umiskjennelige Pete Morisi har en mye mindre dynamisk tegnestil enn Heck, men tar det igjen i grafisk design og egenart. Jeg ser litt Alex Toth, men enklere, stivere og mer stilisert, nesten ligne claire. Ikke helt ulikt Keith Giffen på 1980-tallet. Til tross for flotte tegninger er dette den minst underholdende historien i Death Valley nr. 4. Men det er mest fordi den bryter med genreforventningene.
Det er ikke umulig at vi kommer tilbake med en anmeldelse av nr. 5 innen overskuelig fremtid. Vi lover dog intet. Ellers bør man kunne forvente en Tex Willer anmeldelse i juni. Forøvrig ryktes det at redaksjonssekretær Myhre leser en westernroman i skrivende stund. Vi sier ikke mer!
Adios, amigos!
Kommentarer
Legg inn en kommentar