Gå til hovedinnhold

Nytt og gammelt fra det ville vesten

 


Howdy! Den observante leser har kanskje merket at det har vært lite stoff om Tex Willer den siste tiden. Det skyldes ganske enkelt at jeg har gått litt lei av å skrive om serien. Jeg har imidlertid ikke gått lei av å lese om den gulkledde rangeren, og jeg anbefaler gjerne de to siste utgavene av serien. 


Nr. 715, som nå ikke er i salg lenger, inneholder en finfin, spesialhistorie i farver, tegnet av den faste omslgstegneren Claudio Villa og med manus av Graziano Frediani og Tex-sjef Mauro Boselli, der Tex må hanskes med noen spøkelser fra fortiden. Nr. 716 inneholder to kortere historier signert manusforfatter Luigi Mignacco som også underholdt meg. I «Gentleman-tyven» forsøker Tex å redde en bankraner fra noen blodtørstige borgervernere. Tegner Fabrizio Russo overveldet meg ikke, men han får jobben gjort. I den andre historien, «Boksekampen» møter vi hverkennTex eller Kit eller noen av de andre faste figurene. Denne fortellingen handler nemlig om bokseren Pat Mac Ryan, som vi kjenner fra tallrike Tex-eventyr. Her befinner han seg i St. Louis, der han skal møte en engelsk bokser i ringen. Begge historiene har veldreide handlingsforløp med overraskelser og action i fleng. Maurizio Dotti tegner hakket bedre enn Russo, spør De meg. 


Men jeg har ikke bare lest moderne western fra støvellandet. Jeg har også lest årgangswestern fra De forente stater. Jeg har nemlig lest det første nummeret av det kortlivede heftet Death Valley fra 1953. Her finner vi fire historier med utsøkte tegninger av radarparet Ross Andru og Mike Esposito. Disse tegnerne kjenner jeg best fra Spider-man, men jeg må si at det er betraktelig mer klasse over disse hardkokte westernfortellingene. Den første historien, «Inferno», handler om Billy the Kid. Den fungerer fint, selv om «overraskelsen» på slutten ikke er så veldig overraskende, alle fall for en som så «Young Guns» for ikke så lenge siden. Den andre historien, «Long Winded Killer», er imidlertid top notch. Der møter vi en drapsmann på flukt fra loven. Etter å ha myrdet en pastor og hans frue inntar han selv rollen som pastor for et vogntog på vei vestover. Her fungerer slutten utmerket. «Trail of Vengeance» er et brutalt hevndrama der helten brekker nakken på en av skurkene med bare nevene. Herlig! Siste historie, «Deadly Double Cross» er en oppfinnsom historie med metafysisk undertekst. Her synes jeg imidlertid avslutningen kunne vært litt bedre. Heftet inneholder også en novelle, men den har jeg ikke tatt meg bryet med å lese.


Det er tydelig at den anonyme forfatteren forsøker å legge seg ganske tett opp til EC Comics-malen, og da tenker jeg ikke bare på avslutningene, men også det voldelige innholdet. Bare et par år etter at dette heftet ble avsluttet, trådte sensurorganet Comics Code Authority i kraft, og fra da av ble amerikanske westernserier tamme greier, med revolvermenn som foretrekker å skyte revolverne ut av hendene på hverandre, fremfor å drepe, i alle fall frem til 1970-tallet, da Jonah Hex kom på banen. Det er meget mulig jeg kommer til å anmelde nr. 2 av Death Valley også. Der møter vi enda en Marvel-kjenning som står for tegningene - Don Heck. Og Tex Willer kommer jeg helt sikkert tilbake til også, om enn noe mer sporadisk enn før.


Tex Willer nr. 715

«Skjebnerittet» av Mauro Boselli, Grazioano Frediani og Claudio Villa.

Egmont, 2024


Tex Willer nr. 716

«Gentleman-tyven» av Luigi Mignacco og Fabrizio Russo

«Boksekampen» av Luigi Mignacco og Maurizio Dotti

Egmont, 2024


Death Valley nr. 1

Tegninger av Ross Andru og Mike Esposito

Comic Media, 1953                               

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib