Gå til hovedinnhold

Houellebecqs pornosjokk

 


Eg må vedgå at eg ikkje fekk meg meg den store pornoskandalen rundt Michel Houellebecq i fjor vinter «in real time». Det var var fyrst i sumar, i samband med at eg eg las (og skreiv om) romanen hans «Serotonin», eg kom over nokre artiklar om denne merkelege episoden. Eg kan likevel ikkje seie eg vart så veldig overraska over at nettopp Houellebecq rotar seg bort i noko slikt. Han er jo ikkje «heilt A4», som ein gjerne seier, og mange av bøkene hans vitnar om ei sterk interesse for aparte seksuelle praksisar. Dei inneheld jo talrike eksplisitte skildringar av «kjønnsorgan i rørsle», ofte på måtar som må verke framadarta for dei fleste, eller i alle fall dei mindre seksuelt avanserte, av lesarane hans.


Seinhaustes 2022 kom Houellebecq altså i kontakt med den nederlandske videokunstnaren Stefan Ruitenbeek og vart narra til å spele inn scenar av pornografisk art for filmserien «Kirac». Når eg seier at Houellebecq vart «narra» til å vere med i videoen, er det sjølvsagt hans ord og hans perspektiv, for det er berre gjennom boka hans, «Noen måneder i livet mitt», eg kjenner denne saka. I Houellebecqs framstilling er han sjølv eit offer for renkespelet til Ruitenbeek, som i boka vert kalla «Kakerlakken» Dei kvinnelege medarbeidarane til Ruitenbeek vert namngjevne, men for det meste vert dei omtala som «Purka», «Kalkunen» og «Giftslangen». Boka er eit sjølvforsvarsskrift om affæren, og eit åtak på Ruitenbeek og teamet hans. 


Kva som er sanninga, er det ikkje opp til meg å seie. Boka vart skrive over ein periode på to veker våren 2023, rett etter at Houellebecq hadde tapt to sivile rettssaker mot Ruitenbeek, ein i Frankrike og ein i Nederland. Her gjev han sin versjon av hendingane. Han er sterkt foruretta og freistar å ta igjen med eit kollektivt karakterdrap på motstandarane sine. Men ærleg talt, sjølv om eg kan vere samd med Houellebecqs moralske dom over «Kakerlakken» og gjengen hans, er hovudinntrykket mitt at Houellebecq fyrst og fremst har seg sjølv (og kona) å takke for situasjonen han har kome i.


Som litterært verk har boka mange kvalitetar, for er det noko Houellebecq kan, så er det å skrive, og tankane hans er det jo alltid interessant å ta del i. For ikkje å seie morosamt. Eg lo i alle fall høgt fleire gonger medan eg las denne boka. Han er innom mykje meir enn sjølve pornoskandalen. Han skriv openhjartig om eigen libido og dei libertinske seksuelle tilbøyelegheitene sine, om islam, innvandring og tv-vanene sine. Han klarar sjølvsagt heller ikkje å unngå nokre digresjonar om litteratur (Grisham, Fontane og Mann), pornografi, den franske revolusjonen, vener og fiendar i fransk kulturliv, Den katolske kyrkja, «den fallosmektige tullingen Picasso» og livet som offentleg person i Macrons Frankrike. Digresjonane er minst like interessante som det sentrale narrativet. Interessant er det også at Houellebecq etter eiga utsegn ikkje visste at Ukraina og dei baltiske statane var uavhengige statar før i 2014, i samband med den russiske annekteringa av Krim. Jaja, desse kunstarane kan vere nokre skruar.


Les gjerne boka om du interesser deg for den slags. Sjølv er eg vel det ein kan kalle ein Houellebecq-fan, så eg likte ho godt, men eg ville aldri betalt 349 kroner for ho. Gå heller på biblioteket og spør om dei har «Noen måneder i livet mitt» inne.





Michel Houellebecq

Noen måneder i livet mitt

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm, 2024


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib