Kjernefysisk utslettelse

 

DRAMA I ÉN AKT

Dramatis personae:

Myhre. Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. Redaksjonssekretær. I trettiårene.

Dalberg. Redaktør. I førtiårene. 

Forbipasserende.

(Tidlig eftermiddag. En gate med murstensbygninger. Myhre kommer gående fra høyre, kledd i turtøy, med sixpence på hodet og en stor sekk på ryggen. Dalberg, fra venstre, kledd i fritidsklær. De to får øye på hverandre. Gjennom hele scenen passeres de av fotgjengere.) 

Dalberg. Jaså, Myhre, De er ute og går? Og med slik oppakning!

Myhre. Ja, jeg er på vei hjem fra et vellykket teltopphold i skogen, der jeg har levd av naturens ressurser i fire dager, sånn for adspredelsens skyld. Det kunne De også hatt godt av, Dalberg.

Dalberg. Nåja. Hver sin lyst. Selv er jeg på vei til tjernet for å svømme. Jeg hører isen har gått.

Myhre. Ja, den første svømmeturen er et av vårens høydepunkter. Hva synes De forresten om den siste artikkelen min?

Dalberg. Anmeldelsen av Michael Knox Berans bok om WASPene, mener De? Jo, den var god den. Informativ og velskrevet. Og leserne ser også ut til å sette pris på den.  

Myhre. Godt.

Dalberg. Jeg håper De har en ny artikkel i skjorteermet?

Myhre. Vi får se. Akkurat nå holder jeg på med en artikkel for en annen publikasjon. Og De da? Har De lest noe av interesse den siste tiden?

Dalberg. Ja, just før jeg gikk ut, leste jeg ferdig boken Dei harde trettiåra av professor Knut Kjeldstadli. Den er en del av «Krisetid»-serien fra Samlaget. 

Myhre. Har ikke De anmeldt en annen bok i den serien? 

Dalberg. Det stemmer. Hans Jacob Ornings bok om borgerkrigstiden.

Myhre. Så hva synes De om denne boken om trettiårene? 

Dalberg. Tittelen er egenlig litt misvisende, for boken handler mer om tyveårene enn trettiårene. Det var en tid som bød på prøvelser for økonomi og ervervsliv her til lands. Kjeldstadliv peker på konsekvensene av paripolitikken, altså at myndighetene forsøkte å presse kroneverdien opp til førkrigsnivået. Denne økonomiske kirsen ble innledet i 1920 og førte til destabilisering av økonomien og et høynet konfliktnivå i arbeidslivet, særlig i industrien, som varte gjennom det meste av 1920-tallet, med økt arbeidsledighet, en mengde konkurser og en svekket bondestand som konsekvenser. Dette førte til økt fattigdom, både i by og bygd, med alt hva det medfører av sosiale utfordringer og økt klasseantagonisme. Vi snakker altså om en krisetid, både for arbeiderne og kapitaleierne. Det er altså ikke så mye konsekvensene av børskrakket i 1929 Kjeldstadli skriver om, men forholdene forut for dette. I hans beretning er de tidlige 1930-årene snarere veien ut av krisen. Særlig kriseforliket i 1935 mellem Arbeiderpartiet og Bondepartiet legger han vekt på. Dette kunne kun komme i stand etter at begge partiene i noen grad endret sitt ideologiske utsyn. Vi er her i startgropen av Arbeiderpartiets kursendring fra revolusjonær sosialisme til pragmatisk reformisme. Interessant nok har disse partiene hatt en temmelig velfungerende allianse de siste 20 årene. Jeg har tidligere lest meget om arbeiderbevegelsens historie i mellemkrigstiden, men det begynner å bli en stund siden nå. Jeg synes særlig kapitlene om utarmingen av småbrukerne og fattigdommen arbeidsledigheten førte med seg, og selvfølgelig de tallrike arbeidskonfliktene, var interessant lesning.. Også den politiske analysen av kursendringen under Nygårdsvold, med en mer aktiv stat og et mer organisert næringsliv. Dette var selvfølgelig ikke noe som var unikt for Norge. Kjeldstadli påpeker hvordan premissleverandørene for denne nye kursen var «inspirert av nordiske naboland, Roosevelts amerikanske "New Deal", Sovjetunionens femårsplanar og også det nazistiske Tysklands bruk av staten i økonomien». I årene frem mot annen verdenskrig så vi at klassekamp ble erstattet med klassesamarbeid, og en mer nasjonalistisk økonomisk politikk fikk fotfeste, noe som blant annet ga seg utslag i at industrien i større grad produserte for hjemmemarkedet. Alt i alt synes jeg dette var en interessant bok som jeg gjerne anbefaler til folk som interesserer seg for arbeiderbevegelsens historie og mellomkrigstiden i Norge. 

Myhre. Det høres ut som en interessant bok. Har De lest noe annet da? (Tar av seg sekken og setter den på bakken.)

Dalberg. Ja, jeg har lest en bok om Harald Hårfagre.

Myhre. Ah. Leste ikke De en bok om ham for en tid siden? 

Dalberg. Jo, jeg leste Torgrim Titlestads bok om Harald for noen år siden. Professor Titlestad, som forøvrig også har skrevet en god del om arbeiderbevegelsen, særlig kommunistpartiet, er faktisk en av medforfatterne av Harfrsfjord og den norske rikssamlingen. Sammen med seg har han Sigvald Grøsfjeld og Christian Anton Smedshaug på denne boken. Den består i hovedsak av historiografiske artikler, der middelalderkildene vurderes og de ulike historiefaglige tilnærmingene til Harald og slaget i Hafrsfjord gjennomgås. Var rikssamlingen en virkelig rikssamling, eller var Harald bare en vestlandshøvding med overdrevet ettermæle? Når fant slaget sted? Hvem var Haralds motstandere? Hvordan har historikernes syn på denne delen av Norgeshistorien utviklet seg siden 1800-tallet? I hvilken grad skal middelalderkildene, som for en stor del ble skrevet 350 år etter den angivelige rikssamlingen, vurderes? Hvilke kilder har vi utenom sagatradisjonen? Dette er temaene artiklene tar for seg. Titlestad fester mer lit til sagaenes troverdighet enn hva som har vært vanlig blant norske historikere de siste hundre årene. Selv er jeg på ingen måte ekspert på dette området, men jeg vet ikke helt om jeg kjøper konklusjonene hans. Uansett er disse tekstene interessant lesning. Bokens siste tekst «Norge - Europas eldste rikssamling», forfattet av av agronom Smedhaug, synes jeg imidlertid glir inn i parodien. 

Myhre. Jaja. De om det. Nå må jeg se å komme meg hjem. Jeg trenger en dusj og verker etter å skrive ferdig den artikkelen jeg nevnte. (Tar på seg ryggsekken.)

Dalberg. De får ha en fin dag. Vi snakkes! 

Myhre. Ja, med mindre det bryter ut en kjernefysisk konflikt som utsletter alt liv i Europa i løpet av de nærmeste dagene. Farvel! 

(De gir hverandre et håndtrykk og går hver sin vei.)

Teppefall.

Illustrasjon: Dick Ayers, 1957