Sensuelle gleder og dannet konversasjon

 

Yo, mofos! Jeg regner med at dere er klare for litt mer anmelderi av den typen Würmstuggu er kjent for! Idag skal vi se litt på hele to bøker, eller kanskje tre hvis jeg bruker så lang tid på å denne teksten at jeg klarer å fullføre den boken jeg leser just nu før jeg har skrevet ferdig teksten og derfor velger å ta med den også. Det følgende skal ikke forstås en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Først ut er Dei norske borgarkrigane 1130-1240 av Hans Jacob Orning. Boken inngår i serien «Krisetid» fra Samlaget. Dette er et essay som utforsker hvorvidt borgerkrigstiden kan kalles en krisetid, og hva en krise egentlig er. Dessuten undersøker Orning ulike måter å se på forholdet mellom stat og samfunn på, og hvilken betydning menneskesynet har for hvordan en ser på dette forholdet. 

Når det gjelder den rent historiske materien, trekker Orning frem en del eksempler fra historiske kilder som viser hvor annerledes middelalderens samfunn var fra det moderne norske samfunnet. Statsmakten da var noe radikalt annet enn dagens på alle måter gjennomgripende maktstruktur. Staten var fjernere, mer begrenset, mer vilkårlig og noe som kun i svært liten grad kunne garantere innbyggernes sikkerhet, slik idealet er idag. Den oppgaven var det opp til ætten å ta seg av, noe som gjerne innebar blodhevn, selv om det også kunne anta mildere former, som forlik. 

Var så borgerkrigstiden en krisetid? Ifølge Orning var den ikke det, selv om den kunne oppleves slik av elitene. Hovedpoenget til Orning er at vi må lese kildene kritisk. For ingen fremstillinger av fortiden er nøytrale, særlig når det er de med makt som står bak fremstillingen. Du vet, «seierherrene skriver historien» og så videre. For forestillingen om at borgerkrigstiden var en krisetid, har ifølge Orning sitt opphav i ettertidens fremstilling av den i dokumenter som Kongsspeilet fra Håkon Håkonsons regjeringstid og Magnus Lagabøtes landslov. De hadde interesse av å fremstille den forutgående perioden på denne måten for å styrke kongemakten og fremstille den nye tid som et brudd med den «mørke fortiden». Vi snakker altså om en tendensiøs merkelapp (selv om ordet «krise» ikke ble brukt i disse dokumentene») brukt som propaganda for det sittende regimet og ikke en reell analyse av en historisk epoke. Ornings poeng er ikke spesielt originalt, men boken (eller bok og bok, fru Blom, vi snakker om en flis på noen og åtti sider) er interessant lesning. Den anbefales herved for lesere med en viss interesse for norsk middelalderhistorie samt de andre temaene jeg har antydet ovenfor. Forøvrig er omslaget enkelt og slående.

Lysets ubetydelige feiltakelser er den 15. diktsamlingen til Halvard Foynes. For meg kunne det imidlertid vært forfatterens første utgivelse, for han er ukjent for meg. Nåja, han virker ganske rutinert i sine formuleringer, så helt fersk i gamet ser man at han sannsynligvis ikke er. Og det er tydelig at han er ute etter å kommunisere med leseren. Det er det mange ferske lyrikere som ikke er.

Tekstene er prosapregede, uten rim og regelmessig rytme, men strengt inndelt i strofer på mellom to og fem linjer. Tematisk er tekstene svært varierte. Foyne henter mye skyts fra geologi, geografi og andre naturvidenskapelige disipliner, men han skriver også om familie, kunst, et sykehusopphold i Stockholm, natur og kroppens forfall i livets siste fase. Noen av diktene, kanskje de fleste, er såpass interessante at det ikke føles bortkastet å bruke tid på å lese dem, mens andre gjør at man som leser blir sittende likegyldig igjen. Noen ganger er Foynes både smart og vittig, en han kan også være bare pratsom uten å ha noe å si. Diktene om faren og den ukjente morfaren har sågar noe rørende ved seg. 

Jeg kan ikke si jeg ble vilt begeistret over denne boken, men den inneholder tilstrekkelig adekvate tekster til at stempelet «godkjent» kan forsvares. Omslaget er litt femi, synes jeg.

… og derr, ja! Sannelig kom jeg i mål med den boken jeg viste til i første avsnitt av denne teksten. I Epifanier II: Prosadikt 45-101 skildrer Terje Dragseth øyeblikk eller vært korte hendelsesforløp som gir «glimtvise åpenbaringer i det hverdagslige», for å vise til James Joyces bruk av begrepet epifani slik denne er gjengitt i begynnelsen av denne boken, som sett utenfra er gul og grå og på innsiden består av hvite sider med fet Circular-font.

Tekstene, som er fra et par linjer til en halv side lange, stopper opp ved øyeblikk som ikke utpeker seg som spesielt oppsiktsvekkende, og åpner dem for tanken og fyller dem med både signifikans og skjønnhet. Det er god variasjon både i det som skildres og måten det skildres på, og mange av tekstene må sies å være elegant formulert. Med språket destillerer Dragseth både motivene og inntrykket de etterlater, slik at alt som bare opptar plass uten å tjene helheten, utelates. Dermed sitter vi igjen med komprimerte tekster som ikke bare forholder seg til den fysiske verden på en plausibel måte, men også bruker alminnelig syntaks og punktuasjon, og det er ingen selvfølge når vi snakker om moderne, norsk lyrikk.

Selv om jeg normalt ikke er så begeistret for denne typen tekster, innrømmer jeg gjerne at jeg hadde en viss glede av å lese disse prosadiktene, selv om jeg personlig ville vært svært tilbakeholden med å sette merkelappen «epifani» på noen av dem.

Herved avslutter jeg min egen tekst og oppfordrer leseren til å slå av det digitale apparatet teksten leses på, og heller fortape seg i sensuelle gleder og dannet konversasjon resten av denne januardagen.

Hans Jacob Orning

Dei norske borgarkrigane 1130-1240

Samlaget, 2021

Halvard Foynes

Lysets ubetydlige feiltakelser

Gyldendal, 2021

Terje Dragseth

Epifanier II: Prosadikt 45-191

Lord Jim Publishing, 2021