Gå til hovedinnhold

Kim Il-sung og journalistene: Åttende runde!

 


Kim Il-sung: Svar på spørsmål fra utenlandske journalister

Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975


Det har gått en stund siden forrige runde med svar fra Kim Il-sung til progressive journalister fra hele verden. Vi tar «sjølkritikk» og lover bot og bedring. Heretter vil det bli kortere mellomrom mellom våre rapporter fra denne boken. Her er åttende runde: 


Vi skriver september 1969. I dette kapittelet er det spørsmål fra det finske kommunistpartiets ungdomsorganisasjon som står på plakaten. Her er det ganske mange spørsmål, og alle blir utførlig besvart av Den store leder.


Det første dreier seg om hvorvidt USA-imperialistenes krenkelser av nordkoreansk territorium er en opptakt til en mer omfattende væpnet intervensjon, og om denne vil resultere i en total krig. Kim greier ut om de ulike grensekrenkelsene og  spionasjeoperasjonene fra amerikansk (eller «USA-imperialistisk», som det heter i Kim-sjargong) hold, deriblant Pueblo-affæren året før, og bekrefter at amerikanerne er ute etter krig mot den demokratiske folkerepublikken, Asia og hele den sosialistiske leir med det kolonial-fascistiske Sør-Korea som springbrett. Denne krigen kan bryte ut når som helst om ikke folkerepublikken utøver den aller største revolusjonære vaktsomhet. «Hvis de amerikanske imperialistene og deres lakeier fortsetter å provosere oss, så vil vi ikke just sitte med hendene i fanget, og hvis denne prosessen med angrep og motangrep gjentar seg, vil det i siste omgang resultere i en total krig.»


Videre spørres det om det finnes eksempler på forsterkning av det amerikanske militære potensial på sørkoreansk jord, og om en slik forsterkning er knyttet til den bevisste skjerpingen av spenningen og faren formen total krig. Svaret på dette er i korte trekk ja.


Dernest spørres det om utbruddet av en total krig på koreansk jord  kan forhindres. På dette spørsmålet svarer Kim også ja «dersom vi aktivt kjemper for å bevare freden». Og her har den demokratiske folkerepublikken et stort fortrinn. Det nordkoreanske samfunnet kjenner nemlig ikke til «noen former for utbytting og undertrykkelse» og regjeringens utenrikspolitikk «er rettet mot enhver aggresjon mot andre land, samtidig som den går inn for fred og demokrati, nasjonal uavhengighet og sosiale framsteg». Kim sier også at det fredselskende koreanske folk aldri kommer til å utfordre noen, og «i hele vår historie har vi aldri trengt så mye som en tomme inn på fremmed territorium» og aldri krenket andre lands suverenitet og sikkerhet. Dette kan synes rart for de lesere som vet at Nord-Korea startet Korea-krigen i 1950, men husk her at «vi» i denne sammenhengen ikke viser til den den demokratiske folkerepublikken, men til hele det koreanske folk, og at i Kims øyne er ikke Sør-Korea en legitim stat, men en koloni under amerikansk herredømme. Dermed er ikke Sør-Korea «fremmed territorium» og invasjonen i 1950 ikke en krenkelse av andre lands suverenitet, men en frigjøringskrig fra en illegitim okkupasjonsmakt.


Neste spørsmål handler om hva amerikanerne gjør for å undertrykke den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Sør-Korea samt hvilke utviklingsmuligheter Kim mener denne bevegelsen har. Her svarer Kim at amerikanerne og deres lakeier (de sørkoreanske myndighetene) har «fabrikkert flere drakoniske, fascistiske lover» og «lagt et nett av militær, politi, overvåking og angivere over hele Sør-Korea og gjort det til et terrorens og undertrykkelsens helvete. De har undertrykket «framstegsvennligesvennlige politiske partier, masseorganisasjoner og presseorganer» og forfølger de som kjemper for demokrati og revolusjon. Men Kim er optimistisk. Han har tro på at det koreanske folket, også de sør for demarkasjonslinjen, omsider vil «knuse USA-imperialismen og dens lakeier og føre revolusjonen fram til endelig seier».


Neste spørsmål: «Hvilken måte er den beste for å samle Korea?» Som Kim har sagt flere ganger, forutsetter en samling at amerikanerne forlater Sør-Korea. Først da er det mulig å opprette en demokratisk valgt felles regjering for Korea-halvøya. Et slikt valg krever absolutt frihet til politisk virksomhet for politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner samt ytrings-, presse- og organisasjonsfrihet. Videre ser Kim for seg et midlertidig statsforbund som en overgangsordning før en samling kommer på plass. Hvis de to regjeringene ikke klarer å få i stand en samling, ser Kim for seg at et akseptabelt (formodentlig midlertidig) kompromiss kan være en ordning med økonomisk og kulturell utveksling samt frihet til å reise over grensen. (Kims forslag kan virke forfriskende liberale sett med vestlige øyne, men man må ha i mente at begrepet «frihet» slett ikke har det samme innholdet i kommunistisk terminologi som i liberal-demokratisk.)


Så kommer et spørsmål om hva Kim mener om «viljen til ungdommen i Den demokratiske folkerepublikken Korea til å bygge sosialismen og til å forsvare sitt lands rett til selvbestemmelse». Kim har stor tro på ungdommen og tviler ikke på deres vilje til å tjene den koreanske sosialismen.


Til sist blir Den store leder spurt om hvilken betydning det amerikanske presidentvalget året i forveien (da Richard Nixon ble valgt) vil få for situasjonen i Vietnam, og om fredsforhandlingene i Paris (som startet året før) vil bidra til en endelig løsning av Vietnam-spørsmålet. Kim mener at det har lite eller ingenting å si hvem som besitter presidentembedet i Amerika, for «hele politikken i Amerikas forente stater bygger på USA-imperialismens aggressive natur, og den vil aldri forandre seg så lenge USA forblir en imperialistisk makt og ikke oppgir sin streben etter verdensherredømmet». Når det gjelder forhandlingene i Paris mener Kim at USA bør oppgi sine krav og overlate Vietnam-spørsmålet til den nyopprettede provisoriske revolusjonsregjeringen i Sør-Vietnam (en skyggeregjering opprettet av Nord-Vietnam i juni samme år), «den eneste rettmessige representanten for det sørvietnamesiske folket».


Følg med videre! I neste avsnitt av denne serien vil Den store leder svare på spørsmål fra en libanesisk journalist. Det vil du garantert ikke gå glipp av!


Foto: Erik Bolstad

Lisens: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et