Gå til hovedinnhold

Kim Il-sung og journalistene: Åttende runde!

 


Kim Il-sung: Svar på spørsmål fra utenlandske journalister

Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975


Det har gått en stund siden forrige runde med svar fra Kim Il-sung til progressive journalister fra hele verden. Vi tar «sjølkritikk» og lover bot og bedring. Heretter vil det bli kortere mellomrom mellom våre rapporter fra denne boken. Her er åttende runde: 


Vi skriver september 1969. I dette kapittelet er det spørsmål fra det finske kommunistpartiets ungdomsorganisasjon som står på plakaten. Her er det ganske mange spørsmål, og alle blir utførlig besvart av Den store leder.


Det første dreier seg om hvorvidt USA-imperialistenes krenkelser av nordkoreansk territorium er en opptakt til en mer omfattende væpnet intervensjon, og om denne vil resultere i en total krig. Kim greier ut om de ulike grensekrenkelsene og  spionasjeoperasjonene fra amerikansk (eller «USA-imperialistisk», som det heter i Kim-sjargong) hold, deriblant Pueblo-affæren året før, og bekrefter at amerikanerne er ute etter krig mot den demokratiske folkerepublikken, Asia og hele den sosialistiske leir med det kolonial-fascistiske Sør-Korea som springbrett. Denne krigen kan bryte ut når som helst om ikke folkerepublikken utøver den aller største revolusjonære vaktsomhet. «Hvis de amerikanske imperialistene og deres lakeier fortsetter å provosere oss, så vil vi ikke just sitte med hendene i fanget, og hvis denne prosessen med angrep og motangrep gjentar seg, vil det i siste omgang resultere i en total krig.»


Videre spørres det om det finnes eksempler på forsterkning av det amerikanske militære potensial på sørkoreansk jord, og om en slik forsterkning er knyttet til den bevisste skjerpingen av spenningen og faren formen total krig. Svaret på dette er i korte trekk ja.


Dernest spørres det om utbruddet av en total krig på koreansk jord  kan forhindres. På dette spørsmålet svarer Kim også ja «dersom vi aktivt kjemper for å bevare freden». Og her har den demokratiske folkerepublikken et stort fortrinn. Det nordkoreanske samfunnet kjenner nemlig ikke til «noen former for utbytting og undertrykkelse» og regjeringens utenrikspolitikk «er rettet mot enhver aggresjon mot andre land, samtidig som den går inn for fred og demokrati, nasjonal uavhengighet og sosiale framsteg». Kim sier også at det fredselskende koreanske folk aldri kommer til å utfordre noen, og «i hele vår historie har vi aldri trengt så mye som en tomme inn på fremmed territorium» og aldri krenket andre lands suverenitet og sikkerhet. Dette kan synes rart for de lesere som vet at Nord-Korea startet Korea-krigen i 1950, men husk her at «vi» i denne sammenhengen ikke viser til den den demokratiske folkerepublikken, men til hele det koreanske folk, og at i Kims øyne er ikke Sør-Korea en legitim stat, men en koloni under amerikansk herredømme. Dermed er ikke Sør-Korea «fremmed territorium» og invasjonen i 1950 ikke en krenkelse av andre lands suverenitet, men en frigjøringskrig fra en illegitim okkupasjonsmakt.


Neste spørsmål handler om hva amerikanerne gjør for å undertrykke den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Sør-Korea samt hvilke utviklingsmuligheter Kim mener denne bevegelsen har. Her svarer Kim at amerikanerne og deres lakeier (de sørkoreanske myndighetene) har «fabrikkert flere drakoniske, fascistiske lover» og «lagt et nett av militær, politi, overvåking og angivere over hele Sør-Korea og gjort det til et terrorens og undertrykkelsens helvete. De har undertrykket «framstegsvennligesvennlige politiske partier, masseorganisasjoner og presseorganer» og forfølger de som kjemper for demokrati og revolusjon. Men Kim er optimistisk. Han har tro på at det koreanske folket, også de sør for demarkasjonslinjen, omsider vil «knuse USA-imperialismen og dens lakeier og føre revolusjonen fram til endelig seier».


Neste spørsmål: «Hvilken måte er den beste for å samle Korea?» Som Kim har sagt flere ganger, forutsetter en samling at amerikanerne forlater Sør-Korea. Først da er det mulig å opprette en demokratisk valgt felles regjering for Korea-halvøya. Et slikt valg krever absolutt frihet til politisk virksomhet for politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner samt ytrings-, presse- og organisasjonsfrihet. Videre ser Kim for seg et midlertidig statsforbund som en overgangsordning før en samling kommer på plass. Hvis de to regjeringene ikke klarer å få i stand en samling, ser Kim for seg at et akseptabelt (formodentlig midlertidig) kompromiss kan være en ordning med økonomisk og kulturell utveksling samt frihet til å reise over grensen. (Kims forslag kan virke forfriskende liberale sett med vestlige øyne, men man må ha i mente at begrepet «frihet» slett ikke har det samme innholdet i kommunistisk terminologi som i liberal-demokratisk.)


Så kommer et spørsmål om hva Kim mener om «viljen til ungdommen i Den demokratiske folkerepublikken Korea til å bygge sosialismen og til å forsvare sitt lands rett til selvbestemmelse». Kim har stor tro på ungdommen og tviler ikke på deres vilje til å tjene den koreanske sosialismen.


Til sist blir Den store leder spurt om hvilken betydning det amerikanske presidentvalget året i forveien (da Richard Nixon ble valgt) vil få for situasjonen i Vietnam, og om fredsforhandlingene i Paris (som startet året før) vil bidra til en endelig løsning av Vietnam-spørsmålet. Kim mener at det har lite eller ingenting å si hvem som besitter presidentembedet i Amerika, for «hele politikken i Amerikas forente stater bygger på USA-imperialismens aggressive natur, og den vil aldri forandre seg så lenge USA forblir en imperialistisk makt og ikke oppgir sin streben etter verdensherredømmet». Når det gjelder forhandlingene i Paris mener Kim at USA bør oppgi sine krav og overlate Vietnam-spørsmålet til den nyopprettede provisoriske revolusjonsregjeringen i Sør-Vietnam (en skyggeregjering opprettet av Nord-Vietnam i juni samme år), «den eneste rettmessige representanten for det sørvietnamesiske folket».


Følg med videre! I neste avsnitt av denne serien vil Den store leder svare på spørsmål fra en libanesisk journalist. Det vil du garantert ikke gå glipp av!


Foto: Erik Bolstad

Lisens: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av