Gå til hovedinnhold

Jon Fosse og kinamannen

 


Sterk vind

av Jon Fosse

Samlaget, 2021


Chinaman bok 2 (album 3+4)

av Serge Le Tendre og Olivier TaDuc

Egmont, 2021


Yo, mofos! Er dere klare for litt anmelderi igjen? Her i Würmstuggu har vi alltid lesestoff for hånden, slik at virkelighetens misere og, kanskje enda viktigere, den virkelighetsbenektende kakofoni som i tiltagende grad preger kulturen og det offentlige ordskiftet, kan holdes på avstand. Ironisk nok er det nettopp fiksjon, virkelighetens antitese som kunstform, vi skal se nærmere på i denne teksten, men dette er fiksjon som gjør anspråk på å skildre virkeligheten, ei heller diktere den. Vi snakker altså hverken om «realisme» i streng forstand eller politisk-aktivistisk «sjelelig ingeniørkunst», som det heter i venstreradikal litteratursjargong. Det handler ganske enkelt om et teaterstykke - eller «scenisk dikt» - av Jon Fosse og en westerntegneserie fra det frankofone Europa.


Sterk vind kom ut på Samlaget i 2021 og ble oppført på Det norske teatret i høst. Men jeg er som kjent ikke en som renner ned teatrene i tide og utide, så jeg har foreløbig nøyd meg med å lese bokutgivelsen. Jeg nærmer meg alltid Fosse med en viss skepsis. Det er ikke alltid han fenger, og minimalismen hans står ofte litt i veien den store kunstneriske opplevelse, selv om Fosse-formatet har helt klart har behaget mine litterære smaksløker ved flere anledninger.


Stykket har, typisk for Jon Fosse, et minimalistisk rollegalleri - «Mannen», «Kvinna» og «Den unge mannen». Det hele starter med en monolog der «Mannen», som nylig er kommet hjem fra en reise, står ved vinduet og mediterer over tiden og evigheten. Så kommer «Kvinna» inn i leiligheten. Hun er, om vi skal tro «Mannen», hans hustru gjennom mange år. Etter en forholdsvis kort dialog der han gir uttrykk for sin misnøye med at hun har valgt å flytte inn i en ny leilighet mens han var bortreist, kommer «Den unge mannen» inn i leiligheten. Det er duker for et trekantdrama. «Den unge mannen» viser seg nemlig å være «Kvinnas» nye kjæreste. Dette liker selvfølgelig ikke «Mannen», men hans klage over sin nye situasjon som forsmådd ektemann faller for døve ører. Gjennom store deler av stykket fremstår mannen som et fantom for «Kvinna» og hennes nye elsker, eller er det omvendt? Slutten er gåtefull. 


Språket i Sterk vind er det samme som i alle andre Fosse-dramaer. Korte setninger i muntlig, men likevel litterær stil med ord og vendinger som gjentas om og om igjen. Rollefigurene har lite ved seg. De er skisser i et tilsynelatende vilkårlig univers, uten dybde, uten bakgrunn, uten personlighet. «Mannens» rolle innebærer blant annet å være fortvilet, men replikkene hans har lite emosjonell resonans. I det hele tatt virker det som Fosse går bevisst inn for å gjøre leseren/iakttageren like fremmedgjort for karakterene som de er for hverandre og sine omgivelser. Eksisterer figurene på ulike tidsplan? Representerer mennene det samme individer, men på ulik tid? Hva vet jeg? Jeg kan ikke si jeg kjedet meg da jeg leste stykket, men jeg ble ikke berørt heller. Og det hender det av og til at jeg blir når jeg leser stykker av Fosse. Kanskje stykket åpner seg mer ved andre gangs gjennomlesning? Eller kanskje jeg skal ta meg en tur til Det Norske Teateret når stykket settes opp igjen senere i vinter (om det i det hele tatt blir noen forestillinger, smittesituasjonen tatt i betraktning)?


Nå har jeg lest bok to i Serge Le Tendre og Olivier TaDucs serie Chinaman. Som forrige bok, inneholder også denne to albumhistorier, «Alt for Rose» og «En elv av stål». Mange undres sikkert: Klarer serien å opprettholde de kvalitetene som gjorde forrige utgivelse så medrivende? Er dette verdt å lese for kresne tegneserielesere? Vel, jeg kan svare bekreftende på begge spørsmålene. Chinaman er en flott, veltegnet og velskrevet serie som så langt viser en stigende kurve med hensyn til kvalitet og underholdningsverdi. For det må være lov å si at volum 2 er enda bedre enn volum 1.


Le Tendre og TaDuc har valgt en episodisk struktur som gjør det mulig for leseren å lese enkeltepisoder uten å ha mye kjennskap til hva som har skjedd tidligere. Noen andre gjennomgangsfigurer enn helten John Chinaman er det ikke i disse to fortellingene, og plottråden som forbandt historiene i forrige bok er fraværende i historiene i denne boken. 


I den første fortellingen, «Alt for Rose», lever vår helt som pelsjeger i et vinterlig, ikke nærmere spesifisert landskap. Her blir han involvert i en delikat barnefordelingssak. Selv det både løsnes skudd og deles ut slag og spark, er det ikke vold som til sist løser problemet, og det gjorde at i alle fall jeg ble sittende igjen med en følelse av at dette var en historie det var verdt å lese. 


Den andre historien, «En elv av stål», handler, som man kanskje skjønner av tittelen, om utbyggingen av den transkontinentale jernbanen, og om hvordan eierne av produksjonsmidlene profiterer fra å sette nasjonale grupper, i dette tilfellet irer og kinesere opp mot hverandre på arbeidsplassen. Chinaman får en slags lederrolle blant de kinesiske arbeiderne og får dermed et innblikk i deres harde tilværelse som underbetalt og undertrykt arbeidskraft i storkapitalens tjeneste. Personlig synes jeg denne historien var bedre enn den forrige. 


Vår helt spiller i stor grad rollen som observatør i begge historiene, selv om han selvfølgelig også får anledning til å vise frem sine ferdigheter i nærkamp. Som i de foregående historiene får vi noen små glimt av tankelivet til Chinaman, men dette er så lite at det godt kunne vært utelatt. (På den annen side kunne det vært interessant å se en episode med løpende indre monolog gjennom hele historien, Le Tendre har nå engang valgt denne formen, og det får vi slå oss til ro med. John Chinaman fungerer utmerket som protagonist selv om vi ikke får ta del i alle hans tanker og følelser.) I den andre historien møter vi en journalist som skriver om situasjonen på byggeplassen. Hans notater i gloriøs, metaformettet avisprosa fungerer fint som fortellerstemme og bidrar til høyne spenningen i historiens mest dramatiske scener, og dessuten å aksentuere konfliktens politisk kontekst.


Liker du kvalitetswestern med innslag av kung fu-action, nydelige tegninger (med fantastiske farver!) og intelligente, nyanserte historier om mennesker i det 19. århundrets Nord-Amerika, bør du absolutt ta en titt på Chinaman.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika