Gå til hovedinnhold

Dobbel dose Tex

 


Tex Willer nr. 688

«Monsteret ved Great Salt Lake»

av Antonello Rizzo, Pasquale Ruju og Michele Benevento

Egmont 2022


Maxi-Tex nr. 80

«Skrekkens by»

av Claudio Nizzi og Jesus Blasco

Egmont 2021


Det er atter på tide å se på nye Tex Willer-utgivelser. Her er en anmeldelse av årets første Tex. Og  ikke nok med det, vi tar med litt årgangs-Tex også, nærmere det siste nummeret av Maxi-Tex også. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, Men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


«Monsteret ved Great Salt Lake» utspiller seg, som man skjønner av tittelen, i Utah, men det handler ikke om mormonere eller nybyggere i denne historien, det handler om indianere, deres mytologi og deres forhold til den amerikanske hæren. Nærmere bestemt handler det om ute-folket, som har gitt navn til staten med den store saltsjøen. 


Historien starter med en mørk, stemningsfull og særdeles veltegnet sekvens der en indianerleir blir utsatt for en massakre av utført av en fryktinngytende, forkledd kjempe og et kobbel med sortkledde, guffent utseende indianere. Frykten begynner å spre seg blant utene, som tror det er det menneskeetende mytologiske monsteret Siats som står bak massakrene. Men er det virkelig et overnaturlig vesen som står bak drapene? Historien åpner ikke spesielt originalt, dette er jo en velkjent trope i spenningsserier av denne typen, men jeg synes det er ganske fett, særlig når en usympatisk major og en gammel skurk sist sett i 1981 dukker opp. Jeg kan tenke meg at den avsluttende episoden i neste nummer blir ganske eksplosiv. 



Det er Pasquale Ruju som står bak manuset, etter en ide av Antonello Rizzo, og de gjør alt riktig her. Historien er godt fortalt,   mysteriene er tallrike, og vi blir presentert for endel interessante katakterer. Det er imidlertid en språklig detalj jeg stusser ved. I en scene bruker en offiser betegnekden «urbefolkningen» om de lokale indianerne. En amerikansk kavallerioffiser på 1800-tallet ville vel heller ha brukt en engelsk ekvivalent av «indianer» eller «innfødt». Nå vet ikke jeg hva det står i den italienske originalteksten, men jeg håper virkelig ikke oversetter Dannevig lar seg diktere av nyimporterte språktabuer. Det slår meg som veldig anakronistisk. Tegningene er det Michele Benevento som står for. Han har vi ikke sett noe til siden Satania-historien for et par år siden. Dessverre, må man vel si, for Benevento er en glimrende tegner som langt overgår de siste månedenes Tex-tegnere, som har vårt middelmådige for å si det diplomatisk. Jeg nevnte åpningssekvensen ovenfor, den er lekkert tegnet, med mørke og tåke manet frem med mengder med tusj, både i massivt sort og elegante gråtoner. Men hele historien er godt tegnet, både med hensyn til illustrative kvaliteter og narrativ flyt. 


Tex Willer nr. 688 anbefales til alle som liker veltegnet, velskrevet western med elementer av grøss. Jeg tipper at dette blir et høydepunkt i 2022-årgangen. Jeg kommer i hvert fall til å plukke opp nr. 689 om en måneds tid.



Jeg pleier vanligvis ikke å kjøpe Maxi-Tex, men nummer 80 dumpet ned i hendene mine forleden dag, og da falt det jo seg helt naturlig å lese det. «Skrekkens hus» har et manus av Claudio Nizzi og tegninger av den spanske veteranen Jesus Blasco (som var i midten av 70-årene da denne historien ble laget, og døde året etter at den ble publisert). Dette er et opptrykk fra 1994 som ikke ser spesielt tiltalende ut med hensyn til trykkvalitet og teksting. (Ja, det er det som er grunnen til at jeg ikke pleier å plukke opp Maxi-Tex.) Men historien er god, selv om den ikke er spesielt original, og Jesus Blascos tegninger er tidvis glimrende, selv om gjengivelsen her er ganske begredelig. 


For meg er Blasco helt ukjent som Tex-tegner, men jeg kjenner ham jo fra Stålhånden, som gikk i Serie Spesial i sin tid. Blasco har en illustrativ tegnestil med mye fin skravering og en mengde detaljer. Han tegner kanskje ikke de beste figurene, selv om de er høyst adekvate, men hans bruk av billedutsnitt og perspektiv er utmerket, og bakgrunnene er intet mindre enn imponerende. Hans bruk av kontrast mellom lys og skygge gir ofte tegningene et fotografisk preg som tilfører bakgrunnene, både eksteriør og interiør, autentisitet og tyngde. Shootoutene er også godt meget godt skildret, med intensitet, dynamikk og drama, og Blasco skaper inntrykk av bevegelse selv om bildene er aldri så statiske. Nevekampene, derimot, er ikke spesielt imponerende, men de er greie nok.


Handlingen er satt til den fremgangsrike kvegbyen Topeka i Kansas. En bande som driver med mafialignende virksomhet har er jerngrep om byens næringsliv og lokaladministrasjon. Den eneste øvrighetspersonen som har sin ryggrad i behold, er sheriffen. Til denne byen kommer Tex Willer og Kit Carson, og det tar ikke lang tid før de begynner å rydde opp. 


Persongalleriet ganske omfattende og nokså variert. Visuelt sett hver enkelt karakter godt ivaretatt av Blasco, som gir alle sammen et distinkt utseende med hensyn til ansiktstrekk, hår, bekledning, kroppsform osv. Plottet er medrivende og effektivt fortalt. Jeg  syntes i hvert fall det var vanskelig å legge boken fra meg da jeg først hadde begynt. Tex og Kit er akkurat så tøffe som de pleier å være. De har som vanlig ingen problemer med å utøve vold som i dagens Amerika utvilsomt ville utløst opptøyer og krav om å «defund the police» om mediene hadde rapportert om dem. Og skurkene er selvfølgelig så onde som de pleier å være. Og som vanlig er det ikke mange damer her. Kun to har egne replikker.



Dette er en urban western som nesten i sin helhet utspiller seg i en og samme by. Selve intrigen er overførbar til de fleste typer urbane miljøer og historiske perioder, og konfliktlinjene er generelle uavhengig av tid og sted. Noen vil kanskje si at dette bare viser at vi her snakker om formelbasert underholdningsfiksjon som omhandler utskiftbare typer i generiske situasjoner og ikke tar hensyn til spesifikke sosiale, politiske og økonomiske forhold. Og det er jo forsåvidt sant. Men spør du meg, er det nettopp det som gjør slike fortellinger så tiltalende. De handler om, for å bruke en forslitt frase, allmennmenneskelige forhold og hvilke forutsetninger som må til for at vi kan leve gode liv. Dessuten berøres faktisk enkelte sosioøkonomiske og kulturelle forhold som i en viss forstand konkretiserer den historiske konteksten her, altså utover de genretypiske trekkene. Men det viktigste er jo selvfølgelig at historien er underholdende, og det er «Skrekkens by» så absolutt.


Forøvrig er omslaget av Galep elendig.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et