Gå til hovedinnhold

En russisk romantikers reise

 


Nikolaj Karamzin

Noveller og reisebrev

Oversettense og forord: Erik Egeberg

Solum Bokvennen, 2024


Solum Bokvennen er ute med en bokutgivelse som samler tre noveller og et knippe reiseskildringer av Nikolaj Karamzin (1765-1825). Oversettelse og forord er ved Erik Egeberg. Karamzin er ikke blant Russlands mest berømte forfattere, langt derifra, men han har hatt stor betydning for utviklingen av russisk som litterært språk, og hans store historiske verk Det russiske rikes historie regnes som meget betydelig. Om dette og mere til skriver Erik Egeberg innsiktsfullt i forordet, men jeg vil ikke anbefale noen å begynne der når de leser boken, for Egeberg spoiler avslutningen i samtlige noveller i boken. Derfor burde denne teksten heller vært et etterord. 


Karamzins tekster er skrevet på 1790-tallet, og det er tydelig at selv ikke Katarina den stores Russland var uberørt av den tyske romantikken, i alle fall ikke det russiske lesekyndige aristokrati, som Karamzin selv tilhørte, for hans noveller er fulle av sarte følelser som skildres med den største utførlighet, formodentlig for å tekkes et leselystent kvinnelig publikum. Ja, sant å si er føleriet så overdrevent at det kan være en prøvelse å komme gjennom fortellingene. I den første novellen, «Stakkars Liza», møter vi en ungpike som forelsker seg i en ung adelsmann. Jeg skal ikke avsløre avslutningen, men den er ikke lystig. I den andre novellen, «Natalja, bojarens datter» er handlingen lagt noen århundrer tilbare, i det gamle Moskva-Russland. Her møter vi en ung bojardatter som forelsker seg i en mystisk mann som holder hus langt inne i skogen. Hvem kan han være? Har han rent mel i posen? Heller ikke her skal jeg si hva som skjer videre, men jeg kan avsløre at selv om første halvdel er sentimental inntil det parodiske, tar historien seg opp mot slutten. Den tredje novellen er en gotisk fantasi fra Bornholm. Den er full av naturskildringer og detaljert beskrevne sinnsstemninger, men den har et latterlig uforløst plot og etterlater leseren fullstendig utilfredsstilt. Ordgyteriet kommer her i veien for handlingen, og det virker som Karamzin under skrivingen glemmer at leseren forventer en fortelling med en ordentlig avslutning. Karamzin utstyrer alle sine noveller med omstendelige innledninger der fortelleren henvender seg direkte til leseren. Og også etter at handlingen er kommet i gang, stopper han hele tiden opp for å minne om karakterenes sinnstilstand, utseende, følelsesliv osv. En stor andel av tekstene går med til betraktninger og digresjoner som kanskje er i tråd med russisk fortellerteknikk - selv er jeg lite kjent med russisk litteratur før 1800-tallet - men først og fremst irriterer en moderne leser. 


Boken avsluttes med et knippe reiseskildringer fra Karamzins reiser rundt i Europa i 1789 til 1790. Her møter vi ham først i Königsberg, der han møter Immanuel Kant, så i Weimar der han treffer Johann Gottfried von Herder og Christoph Martin Wieland og til og med får et glimt av Goethe. Så går turen til Zürich, der han tilbringer en del tid med presten og skribenten Johann Caspar Lavater. Dernest møter vi Karamzin i det revolusjonære Paris våren 1790 og til slutt i England, der han beskriver det engelske lynnet i vendinger som ikke er udelt rosende. På sjøreisen hjem til russland møter vår venn også noen drikkfeldige norske fiskere. Alt i alt var det denne delen av boken som engasjerte meg mest. Reisebrevene er mye mer nøkternt skrevet enn de sentimentale novellene. Karamzin fremstår som freidig og pågående overfor kjendisene han møter, men klarer likevel å gjøre seg fortjent til deres respekt, i alle fall om man skal tro det han skriver. Så kan man alltid undres om Lavater noensinne fikk lese at Karamzin ikke syntes datteren hans var særlig pen.


Les gjerne boken om De har interesse for russisk litteratur. Om De mangler denne interessen, eller rett og slett ikke gidder å lese boken, kan de heller gjøre noe annet. Hva med å male huset, for eksempel?


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...