En russisk romantikers reise

 

Nikolaj Karamzin

Noveller og reisebrev

Oversettense og forord: Erik Egeberg

Solum Bokvennen, 2024

Solum Bokvennen er ute med en bokutgivelse som samler tre noveller og et knippe reiseskildringer av Nikolaj Karamzin (1765-1825). Oversettelse og forord er ved Erik Egeberg. Karamzin er ikke blant Russlands mest berømte forfattere, langt derifra, men han har hatt stor betydning for utviklingen av russisk som litterært språk, og hans store historiske verk Det russiske rikes historie regnes som meget betydelig. Om dette og mere til skriver Erik Egeberg innsiktsfullt i forordet, men jeg vil ikke anbefale noen å begynne der når de leser boken, for Egeberg spoiler avslutningen i samtlige noveller i boken. Derfor burde denne teksten heller vært et etterord. 

Karamzins tekster er skrevet på 1790-tallet, og det er tydelig at selv ikke Katarina den stores Russland var uberørt av den tyske romantikken, i alle fall det russiske lesekyndige aristokrati, som Karamzin selv tilhørte, for hans noveller er fulle av sarte følelser som skildres med den største utførlighet, formodentlig for å tekkes et leselystent kvinnelig publikum. Ja, sant å si er føleriet så overdrevent at det kan være en prøvelse å komme gjennom fortellingene. I den første novellen, «Stakkars Liza», møter vi en ungpike som forelsker seg i en ung adelsmann. Jeg skal ikke avsløre avslutningen, men den er ikke lystig. I den andre novellen, «Natalja, bojarens datter» er handlingen lagt noen århundrer tilbare, i det gamle Moskva-Russland. Her møter vi en ung bojardatter som forelsker seg i en mystisk mann som holder hus langt inne i skogen. Hvem kan han være? Har han rent mel i posen? Heller ikke her skal jeg si hva som skjer videre, men jeg kan avsløre at selv om første halvdel er sentimental inntil det parodiske, tar historien seg opp mot slutten. Den tredje novellen er en gotisk fantasi fra Bornholm. Den er full av naturskildringer og detaljert beskrevne sinnsstemninger, men den har et latterlig uforløst plot og etterlater leseren fullstendig utilfredsstilt. Ordgyteriet kommer her i veien for handlingen, og det virker som Karamzin under skrivingen glemmer at leseren forventer en fortelling med en ordentlig avslutning. Karamzin utstyrer alle sine noveller med omstendelige innledninger der fortelleren henvender seg direkte til leseren. Og også etter at handlingen er kommet i gang, stopper han hele tiden opp for å minne om karakterenes sinnstilstand, utseende, følelsesliv osv. En stor andel av tekstene går med til betraktninger og digresjoner som kanskje er i tråd med russisk fortellerteknikk - selv er jeg lite kjent med russisk litteratur før 1800-tallet - men først og fremst irriterer en moderne leser. 

Boken avsluttes med et knippe reiseskildringer fra Karamzins reiser rundt i Europa i 1789 til 1790. Her møter vi ham først i Königsberg, der han møter Immanuel Kant, så i Weimar der han treffer Johann Gottfried von Herder og Christoph Martin Wieland og til og med får et glimt av Goethe. Så går turen til Zürich, der han tilbringer en del tid med presten og skribenten Johann Caspar Lavater. Dernest møter vi Karamzin i det revolusjonære Paris våren 1790 og til slutt i England, der han beskriver det engelske lynnet i vendinger som ikke er udelt rosende. På sjøreisen hjem til russland møter vår venn også noen drikkfeldige norske fiskere. Alt i alt var det denne delen av boken som engasjerte meg mest. Reisebrevene er mye mer nøkternt skrevet enn de sentimentale novellene. Karamzin fremstår som freidig og pågående overfor kjendisene han møter, men klarer likevel å gjøre seg fortjent til deres respekt, i alle fall om man skal tro det han skriver. Så kan man alltid undres om Lavater noensinne fikk lese at Karamzin ikke syntes datteren hans var særlig pen.

Les gjerne boken om De har interesse for russisk litteratur. Om De mangler denne interessen, eller rett og slett ikke gidder å lese boken, kan de heller gjøre noe annet. Hva med å male huset, for eksempel?