Si meg, liker De Amaranthe? Da vil det trolig interessere Dem at de svenske hardrockfavorittene med Thomas Mörck og Elize Ryd i spissen er ute med et nytt album. Kanskje vil det også glede Dem at «The Catalyst» innfrir alle forventninger man kunne tenkes å ha. Og da tenker jeg ikke bare på musikkens kvalitet, men også hvordan den høres ut.
For bandet gjør ikke noe nytt. Det trenger de heller ikke, for de følger ganske enkelt oppskriften de har perfeksjonert gjennom sine seks foregående plateutgivelser. Det hjelper selvfølgelig å komme fra landet som ikke bare har verdens mest vitale heavy metal-scene, men også verdensrekorden i Melodi Grand Prix. For dette er vaskeekte Grand Prix-metal. Musikken er oppløftende og energisk, med uhyre fengende melodier, intetsigende nonsenstekster og et moderne lydbilde der elektroniske lyder tildeles god plass blant gitarene. Komposisjonene er uten unntak korte, men de oppleves likevel som innholdsrike, takket være de maksimalistiske arrangementene og bruken av intet mindre enn tre vokalister som stort sett synger på alle sangene.
I skrivende stund er det vanskelig å velge en favoritt blant sangene, for kvaliteten er jevnt høy, men jeg velger likevel å trekke frem åpningssporet, «The Catalyst», som en mulig kandidat. Den Abba-aktige «Outer Dimensions» er også finfin. For ikke å snakke om den lekne «Damnation Flame» og den frekt elektroniske «Re-Vision». Eller hva med «Liberated»? Faktum er at det ikke er en eneste sang her som ikke er superfengende. For meg som gjerne hører på Amaranthe når jeg jogger, er det imidlertid et lite irritasjonsmoment når den obligatoriske powerballaden kommer. Ikke et vondt ord om «Stay A Little While», men jeg foretrekker at Amaranthe holder tempoet oppe.
Kjære leser, unn Dem en gjennomlytting av «The Caralyst». Det vil trolig gjøre Dem godt. I alle fall vil det bedre humøret ditt. Karakter: 10 av 10!
Amaranthe
The Catalyst
Nuclear Blast, 2024
Kommentarer
Legg inn en kommentar