Amaranthe: The Catalyst

Si meg, liker De Amaranthe? Da vil det trolig interessere Dem at de svenske hardrockfavorittene med Thomas Mörck og Elize Ryd i spissen er ute med et nytt album. Kanskje vil det også glede Dem at «The Catalyst» innfrir alle forventninger man kunne tenkes å ha. Og da tenker jeg ikke bare på musikkens kvalitet, men også hvordan den høres ut.

For bandet gjør ikke noe nytt. Det trenger de heller ikke, for de følger ganske enkelt oppskriften de har perfeksjonert gjennom sine seks foregående plateutgivelser. Det hjelper selvfølgelig å komme fra landet som ikke bare har verdens mest vitale heavy metal-scene, men også verdensrekorden i Melodi Grand Prix. For dette er vaskeekte Grand Prix-metal. Musikken er oppløftende og energisk, med uhyre fengende melodier, intetsigende nonsenstekster og et moderne lydbilde der elektroniske lyder tildeles god plass blant gitarene. Komposisjonene er uten unntak korte, men de oppleves likevel som innholdsrike, takket være de maksimalistiske arrangementene og bruken av intet mindre enn tre vokalister som stort sett synger på alle sangene.

I skrivende stund er det vanskelig å velge en favoritt blant sangene, for kvaliteten er jevnt høy, men jeg velger likevel å trekke frem åpningssporet, «The Catalyst», som en mulig kandidat. Den Abba-aktige «Outer Dimensions» er også finfin. For ikke å snakke om den lekne «Damnation Flame» og den frekt elektroniske «Re-Vision». Eller hva med «Liberated»? Faktum er at det ikke er en eneste sang her som ikke er superfengende. For meg som gjerne hører på Amaranthe når jeg jogger, er det imidlertid et lite irritasjonsmoment når den obligatoriske poweballaden kommer. Ikke et vondt ord om «Stay A Little While», men jeg foretrekker at Amaranthe holder tempoet oppe.

Kjære leser, unn Dem en gjennomlytting av «The Caralyst». Det vil trolig gjøre Dem godt. I alle fall vil det bedre humøret ditt. Karakter: 10 av 10!

Amaranthe

The Catalyst

Nuclear Blast, 2024

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen