Bokomtale: Wokeisme

 

Wokeisme

Lars Erik Gjerde

Dreyer, 2025

Mye har vært skrevet om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt Vesten det siste tiåret. Den har et anstrengt forhold til liberalismen, nasjonalismen og fornuften. Ja, ikke bare det, den benekter sin egen eksistens og sågar mye av den observerbare virkelighet. Jeg snakker selvfølgelig om woke. 

Woke har vært et av de mest omdiskuterte politiske fenomenene i Nord-Amerika og Europa de siste årene. Dette gjelder ikke bare begrepets innhold og de politiske strategiene som forbindes med det, men også hvorvidt det overhode eksisterer en ideologi som omfavner det vi kaller woke? Lars Erik Gjerdes bok «Wokeisme» med undertittelen «Det liberale demokratiets nye utfordrer» demonstrerer at ja, det finnes en mangegrenet idétradisjon med noe i retning av en felles politisk agenda. Dette er hva han kaller «wokeisme». 

Ifølge Gjerde er wokeismen er en «venstreekstrem ideologi med reaksjonære impulser». Den har sine røtter i marxistisk, feministisk og postmoderne teori, men den har også integrert raseteorier som vanligvis forbindes med høyresiden. Gjerde kvier seg for å bruke betegnelsen venstreradikal, for den bør forbeholdes bevegelser som bekjemper kapitalismen som system. Ham om det, men han har selvfølgelig rett i at den woke venstresiden har har et helt annet syn på økonomiske forhold enn den tradisjonelle venstresiden. I wokeismen er det nemlig rase, kjønn og seksualitet som gjelder.

Gjerde presenterer idétradisjonen wokeisme springer ut av, men uten å gå for mye i dybden. Dette er nemlig ikke en idéhistorisk avhandling, og heller en av disse redegjørelse for den «opprinnelige» bruken av begrepet «woke» i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Ifølge Gjerde begynner wokeismens historie egentlig ikke før på 1990-tallet, da «kritisk raseteori» begynte å sive ut fra de amerikanske universitetene. 

Her er vi ved kjernen i wokeismen: identitetspolitikk. Identitetspolitikken prioriterer gruppebaserte rettigheter over individuelle rettigheter. Det eksisterer et hierarki av gruppeidentiteter, der de som forstås som mest undertrykte, har den høyeste moralske verdien. Som representanter for sine grupper er mennesker brikker i et nullsumspill der alt til syvende og sist er en kamp om makt. Enten er man undertrykker, eller så er man offer. Dette siste har wokeismen til felles med den tradisjonelle radikale venstresiden med sin klassekampteori, men der tradisjonelle marxister er opptatt av eiendomsforhold og økonomiske kategorier som arbeiderklasse og borgerskap, ser wokeismen heller mot rase, kjønn og seksuell orientering. Undertrykkelsen er ofte vanskelig å få øye på uten innsikt i wokeismens esoteriske lære. Man må være «woke». Har man denne innsikten, vil man oppdage at noen grupper står høyere i offerhierarkiet, altså er mer undertrykt, og derfor har høyere moralsk status, enn andre ettersom deres status påvirkes av flere undertrykkingsrelasjoner enn andre.

Som mange andre har påpekt, ser Gjerde på wokeismen som en eksportvare fra den engelskspråklige verden. Den har spredd seg i akademias nyere, mer esoteriske fagmiljøer, som kjønnsstudier, hvithetsstudier osv. og derfra til politiske aktivistgrupper med kulturkrig på agendaen. «Avkolonisering» av kulturen, raseaktivisme og motstand mot «tokjønnsmodellen», «heteronormativitet» og «systemisk rasisme» er blant de viktigste kampsakene i denne kulturkrigen. Det er altså ikke de tradisjonelle venstresidesakene som opptar wokeistene. Wokeismen har da også klart å favne mye bredere på det politiske spekteret, selv om oppslutningen blant velgerne fortsatt er begrenset. For den har ikke bare fått fotfeste i venstrepartiene, men også i sentrum og høyre - og ikke minst i det private næringgsliv og offentlige institusjoner. Denne gjennomslagskraften har flere årsaker, og Gjerde setter fingeren på flere av dem. 

I Norge har mye av debatten om woke handlet om kanselleringskultur, forøvrig enda et fenomen som wokeistene benekter eksistensen av. Gjerde gir flere eksempler på folk som har mistet arbeid, blitt avinvitert til ulike arrangementer, eller blitt utsatt for hetskampanjer fordi de har kommet med uttalelser som strider mot wokeismens læresetninger. Han viser også hvordan de de logiske hullene i ideologien gjør det vanskelig å forsvare den med argumenter og debatt. Derfor reagerer wokeister heller med moralsk fordømmelse, følelsesmessige utbrudd og aggresjon enn med logiske resonnementer i møte med motforestillinger.

Men Gjerde går dypere. Wokeismen har flere fellestrekk med George Orwells fiktive ideologi «ingsoc», og med orwellianske begreper som «nytale» og «dobbeltenkning» beskriver han sentrale sider ved denne ideologien som ikke kommer frem så ofte i det norske ordskiftet. Dette gjelder både neologismer, villedende språkbruk, språklige tabuer og unnvikelsesstrategier, rasistisk «antirasisme» og offerhierarkiene wokeistene oprererer med. Gjerde drøfter også hvordan wokeismen utfordrer det liberale demokratiet. Dette henger blant annet sammen med avvisningen av debatt som politisk metode. Hva skal man med utveksling av idéer når man har den hele og fulle sannheten på sin side, og det endelige målet er å skape aksept for denne sanneten? Ideologien er ikke bare intolerant, den er også og illiberal og lite forenlig med det vi etter opplysningstiden kaller «vestlige verdier». Noen av dens teoretikere gir til og med uttrykk for klart antidemokratiske og eksplisitt rasistiske (altså i den opprinnelige betydningen) ideer. Ifølge Gjerde er wokeismen totalitær. Riktignok en «myk totalitarisme» som ikke nødvendigvis krever vold. I et totalitært samfunn må nemlig alt underlegges ideologien. Og alle må delta - «man har en plikt til å slutte opp om den rette moral. Totalitarismens kjerne er altså ikke vold, men total politisk kontroll,» skriver han. 

Jeg skal ikke si så mye mer om bokens innhold her. Gjerde er innom mye, og han bruker eksemper fra både den anglofone verden og Norge. De som har fulgt debatten i avisspaltene og sosiale medier de siste årene, vil støte på mange kjente navn fra inn- og utland. Mange samfunnsdebattanter får passet sitt påskrevet, både rasistiske «antirasister», transaktivister og ymse aktører i kulturfeltet. Et godt eksempel her er «antirasisten» Ervin Kohn som forsvarer begreper som «majoritetsprivilegier» og «majoritetsblindhet» som problematiske sider ved «hvithet». (Jeg legger til at Kohn nylig uttalte at «på samme måte som svarte har definisjonsmakten om rasisme, bør jøder ha definisjonsmakten om antisemittisme», er utsagn helt i tråd med wokeismens lære.) Likevel fremstår den norske wokeismen, slik Gjerde fremstiller den, som mer moderat enn den amerikanske.

Jeg har noen innvendinger mot noe av Gjerdes terminologi, for eksempel hans vegring mot å kalle wokeismen radikal (og jeg registrerer at han, som mange andre ikke har forstått hva det såkalte «n-ordet» er) men først og fremst er han en fremragende formidler. Han er alltid saklig, og han bruker et klart og pedagogisk språk både når han formidler temmelig avanserte idéer og når han påpeker logiske brister i wokeistenes ideologiske univers. Nå gikk jeg riktignok til boken med et syn på woke som er ganske sammenfallende med Gjerdes, men jeg tør påstå at jeg etter å ha lest boken har en enda klarere forståelse av wokeismen og offerteoriene som underbygger den. Gjerde er også overbevisende i de nye innsiktene han bringer til torgs. Dessuten forsvarer han opplysningens, toleransens og demokratiets sak på en fremragende måte. 

Kjenner du noen som ikke ser problemet med woke, eller som benekter at det finnes en slik ideologi, kan du med fordel gi dem denne boken. De mest frelste wokerne er nok immune mot Gjerdes diagnose og foreslåtte medisin (se siste kapittel), og nettopp fordi han er så saklig og bruker et klart språk vil de nok finne mye av det han skriver, dypt provoserende, men de fleste oppegående mennesker med sunn fornuft og interesse for samfunnet rundt seg og tankestrømningene som påvirker det, vil helt sikkert få mye ut av denne glimrende boken.