Bokomtale: Fakkeltog

 

Fakkeltog

Andre Bjerke

Askehoug, 1942

For noen dager siden publiserte vi en anmeldelse av André Bjerkes første diktsamling Syngende jord. Da er det bare rimelig at vi følger den opp med en omtale av oppfølgeren Fakkeltog. Denne boken ble utgitt av Aschehoug i 1942, altså under en av de mørkere periodene i det moderne Norges historie. Mer om det senere. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

Fakkeltog består av fem avdelinger som til sammen består av 28 dikt av vekslende lengde. De ulike avdelingene har sin egen identitet, om det er tematikk, sentiment eller mer formale aspekter som er det samlende aspektet. Den første kretser rundt temaene begynnelser, livets betingelser og oppdagelser. Her er det flere gode dikt med en gjennomgående optimistisk tone. «Morgenen» og «Oppdagerferden» er de beste. I «Mesteren» presenteres leseren for en temmelig uortodoks tolkning av Jesu budskap. Andre avdeling består av dikt med en humoristisk tone. Her er det mye fornøyelig. Om jeg skal trekke frem ett enkelt høydepunk, må det bli «Novelle». I den tredje - og svakeste - avdelingen finner vi fire dikt som har det til felles at de er er litt (om jeg tør bruke ungdommens språk) «cringe» og hverken har enderim eller den stramme metrikken vi vanligvis forbinder med André Bjerkes lyrikk. Diktene i fjerde avdeling har en dionysisk tematikk, for her handler det om rus og erotikk, det meste holdt i en humørfylt tone. De beste her er «Skogbryllup», der førekteskapelig kjønnsliv står i fokus, og «Monolog», der vi får høre noen sannhetens ord fra en fyllik om alkoholens transcendentale verdi og kvinnens destruktive innvirkning på mannens liv. Jeg vil også trekke frem «Sonja», som skildrer mannlig seksuell lyst på en måte som sikkert ville blitt påført kainsmerket #metoo om diktet hadde blitt publisert idag. Femte og siste avdeling har ikke noe bestemt gjennomgangstema, men disse diktene har en mer alvorlig tone og mer stringent metrikk. Dette er nok den sterkeste avdelingen. Her får vi en utmerket sonett om Olaf Bull og en hyllest til Gunnar Heiberg, og i diktene «Fangen» og «Den ensomme» røper Bjerkes sin ikke ubetydelige psykologiske innsikt. Diktet «Mørk sankthans» har brodd mot den tyske okkupasjonsmakten, som på den tiden boken ble utgitt, hadde innført forbud mot sankthansbål. 

Fakkeltog er en overskuddspreget diktsamling med stor variasjon og mye vidd. Andre Bjerke er ingen nyskapende poet som djervt utforsker språkets grenser og eksperimenterer med form og genrekonvensjoner. Og hvorfor skulle han det? Han har full kontroll over språket og de virkemidler som står den ambisiøse poet til rådighet. Og viktigst av alt: Han har noe å formidle. Selv om omslaget er heslig, er boken er vel verdt å lese.