For å tilfredsstille våre leseres appetitt for tegneserier om menn med våpen som løser problemer knyttet til kriminalitet, umoral og urettferdighet, har vi valgt å publisere en tekst som tar for seg slike publikasjoner. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Her om dagen kom jeg over tegneserien Terror Assaulter: O.M.W.O.T (One Man War On Terror) av Benjamin Marra. Dette er en utgivelse fra 2014 som på ironisk og tidvis svært lattervekkende vis kommenterer den patriotiske actionhelten, særlig slik vi kjenner denne gestaltens fremtredelsesform i 1980-årenes populærkultur. Dette kombinerer Marra med den amerikanske bølgen av billigproduserte svarthvitt-regneserier på 1980-tallet og tidlige 2000-talls besettelse med «krig mot terror». Her møtes altså Reagan-æraen Bush jr.-æraen i et verk som først og fremst er en øvelse i genrelek. Og Marra, som har uttalt at «Rambo 2 er aldri langt fra tankene mine», lykkes godt med prosjektet sitt.
Boken inneholder fire historier om en agent for kontraterroristoganisasjonen Terror Assaulters. Agent O.M.WO.T. er ekspert i alle typer kamp, bevæpnet som ubevæpnet, går alltid med solbriller, er så kul at han får lov til å røyke på flyet, i tillegg til å være seksuelt uimotståelig - for begge kjønn.
Historiene er svært overfladiske og fokuserer på actionscener der helten får vist sin overlegenhet i kamp og evne til å klare seg gjennom «umulige» situasjoner. Den simplistiske dialogen forsterker den humoristiske effekten ved at katakterene hele tiden å forklare hva de gjør og hva som skjer. Denne overtydeligheten, som blir særlig lattervekkende i de tallrike erotiske scenene, som alle er svært eksplisitte, skaper, i kombinasjon med de utstudert amatøraktige tegningene, et inntrykk av å ha blitt skapt av en tenåringsgutt med en gryende bevissthet om rett og galt, en nyvåknet pornografisk inspirert libido, og ganske gode, men langt fra spektakulære tegneferdigheter. Historiene er ekstremt voldelige og helten ser ikke ut til å bry seg det minste om «collateral damage». Det er formodentlig ment som er stikk mot amerikansk utenrikspolitikk etter annen verdenskrig generelt, og særlig George W. Bushs kriger i Midtøsten etter terrorangrepet 11. september 2001.
Jeg kan ikke annet enn anbefale denne tegneserien, for den er veldig morsom, den er smart, - samtidig veldig dum - og den har et gjennomført og tiltalende visuelt uttrykk som skyldes den uprofesjonelle, eller kanskje vi skal si umodne, tegnestilen og den minimalistiske farveleggingen i rødt gult og blått. Som satire fungerer den på flere plan. Man kan selvsagt bebreide Marra for ikke å være spesielt original, for tematisk sett minner Terror Assaulter mye om filmen Team America, og begge benytter retrokulturelle uttrykksmåter på en interessant måte. Det er ikke tvil om at Marra har skapt et unikt visuelt univers og utnytter sitt medium på en effektiv og original måte til å utforske tilårskomne klisjeer fra den billige populærkulturen. Les den gjerne, eller la være - om De er en humørløs filister.
For et års tid siden anmeldte jeg det første nummeret av tegneserieheftet Death Valley fra 1953. Nå har jeg lest nr. 2 og 3, og det føles naturlig å avlegge en liten rapport fra disse heftene fra westerngenrens stormaktsdager.
Mens det første nummeret var tegnet av teamet Ross Andru og Mike Esposito, er alle historiene i nr. 2 tegnet av Don Heck. Og for noen tegninger det er! Selv kjenner jeg ham fra før omtrent bare som dvask superhelttegner for Marvel på seksti- og syttitallet, så jeg må si jeg ble svært overrasket, altså i positiv forstand, da jeg så signaturen hans. Dette er nemlig adskillig bedre enn det senere, mer kjente arbeidet hans. Han har en dynamisk og variert tusjstrek som kan minne om Jack Davis. Figurtegningen har elementer av Jack Kirby. Og bak det hele ser vi et hint av Milton Caniff og Frank Robbins. Heck har en mindre glatt stil enn Andru og Esposito, men sidene hans ser minst like bra ut. Historiene til den anonyme manusforfatteren (for det virker som de de er skrevet av samme mann) er fortsatt brutale og ganske mørke. Den første, «Fool’s Gold», handler om gull og de onde drifter det kan vekke i mennesket. Den andre historien, «Bloody Sheriff», handler om en sheriff som lever et dobbeltliv som morderisk bandeleder. Begge disse kan minne om skrekk- og krimseriene til EC Comics. Den tredje historien, «Alone», er en mer tradisjonell heltefortelling som handler mer om å ta det moralsk rette valget, enn om straffen som venter de moralsk fordervede, men den er ikke noe mindre brutal enn de andre historiene i heftet. Alt i alt et bra hefte.
I nr. 3 er det mer kunstnerisk variasjon. Der starter Don Heck kalaset med «Last Hack», en mørk historie om en slags ond Doc Holliday. Så kommer det en velkomponert, men nokså forglemmelig historie om en heltemodig cowboy. «Saddle Trap» er usignert, men det ser ut som det er Andru/Esoosito-teamet som er tilbake. Neste historie ut er «Greased Lightning», tegnet av Pete Morisi. Her har vi enda en elegant stilist med en klar visuell identitet, men selve historien er ikke mye å skryte av. Det er en veldig tradisjonell westernfortelling om romantikk og heltemot. Heftet avrundes med nok en historie med tegninger av Andru og Esposito. Dtte er den dårligste historien i Death Valley så langt. Den er klosset fortalt og har et dumt plot og lite troverdige figurer.
Selv om kvaliteten går noe ned i nr. 3, må det sies at Death Valley er et over gjennomsnittlig bra westernblad så langt. Kvaliteten på tegningene er upåklagelig, og manuskriptene varierer fra det kompetente til virkelig bra. Det er godt mulig at jeg anmelder nr. 4, og kanskje endog nr. 5 en av dagene. Inntil det eventuelt skjer, vil jeg oppfordre det Oplyste Borgerskab til å opprettholde (og kanskje aller helst forbedre) den fysiske formen, og ivareta den psykiske helsen. Adios amigos!
Terror Assaulter: O.M.W.O.T. (One Man War On Terror)
Benjamin Marra
Fantagraphics, 2014
Death Valley nr. 3 og 4
Don Heck, Ross Andru, Mike Esposito og Pete Morisi
Allen Hardy/Comic Media, 1953
Kommentarer
Legg inn en kommentar