Gå til hovedinnhold

Ein lovnad om kvile

 


Her kommer en kjapp rapport om et par bøker jeg har lest de siste dagene. De er ganske ulike, og de er skrevet med nesten 80 års mellomrom, men de har det til felles at de handler om det å være menneske i en tilværelse kjennetegnet av tidens gang, materiens lovmessighet og åndens virketrang  


Jeg begynner med romanen Vardane fra 2022. Denne boken er skrevet av Martin Baldysz og handler om en fjelltur helt utenom det vanlige. Den enslige, alkoholiserte fiskerbonden Reidar får en dag besøk av presten, som trenger en erfaren fjellmann til et slags redningsoppdrag i fjellet. En ung kvinne som er ettersøkt for drap, oppholder seg oppe i fjellet, og skal ha ytret ønske om å snakke med presten. Presten ser for seg en mulighet for å frelse en villfaren kvinne. Reidar er uglesett i bygda, men nyter en viss anseelse for sin erfaring med å ferdens i fjellet. Derfor vil presten ha ham med. Reidar ser også en mulighet til frelse - sin egen - og bestemmer seg for å bli med. Dermed begynner de to ganske ulike herrene sin reise i fjellet. 


Nettopp kontrasten mellom de to utgjør mye av romanens appell. De to kommer fra hver sin verden. Den praktisk orienterte bonden representerer nedre del av allmuen, mens presten representerer embedsstanden, den utdannede eliten. Dette kommer også språklig til uttrykk ved at romanen, som er skrevet på nynorsk, gjengir prestens replikker på riksmål. Selv om presten har det sosiale overtaket i starten av boken, utviskes dette etter hvert som de beveger seg bort fra sivilisasjonen og inn i villmarken. Der, bortenfor lokalsamfunnet og statsmaktens rekkevidde brytes de sosiale strukturene ned, og med dem, rasjonalismen som samfunnets institusjoner og konvensjoner bygger på. Og ikke minst: skillet mellom drøm og virkelighet reduseres.


Historien er fortalt fra Reidars synsvinkel, så det er kun hans sjelsliv vi får ta del i, men man danner seg også et bilde av den forfinede, men idealistiske presten. Et slags vennskap begynner å ta form der oppe i fjellet. Bevegelsen bort fra det vante og inn i det ukjente, fra det rasjonelle til det irrasjonelle, fra liv til død utgjør den tematiske rammen i romanen, som gjennom hele handlingen og særlig i den bisarre og mørke avslutningen gir glimt av det overnaturlige. Vardene tittelen viser til har åpenbart en symbolsk funksjon i fortellingen, men når det gjelder hva de symboliserer, er Baldysz er vag og lar mye forbli gåtefullt. Jeg har mine tanker, men velger ikke å dele dem her. Det må også nevnes at handlingen ser ut til å være lagt til 1800-tallet, altså nasjonalromantikkens glanstid, og at forestillingen om huldra spiller en viktig rolle. Vardane er en fascinerende og til syvende og sist mørk roman som helt sikkert kommer til å ha en plass i min bevissthet i overskuelig fremtid. Boken er herved anbefalt. 


Jeg har også lest en kortroman om Bradford Scotts velkjente syngende westernhelt Walt Slade. Drums of Doom ble utgitt i pulpheftet Thrilling Western i 1945 og er hovedattraksjon i mai-nummeret. Forfatteren, som egentlig het Alexander Leslie Scott (og som i norske utgivelser går under navnet Jackson Cole) beretter her en historie som minner mye om flere andre Walt Slade-romaner jeg har lest. Vår helt, som altså er en Texas Ranger som også er kjent under navnet «El Halcon», er på oppdrag i en dal ved grensen til Mexico der rancheierne plages av mystiske kvegtyver. Hvem stjeler kveget? Er det den lokale indianerstammen? Er det en av rancheierne? Walt Slade tar saken! Boken inneholder noen fine actionscener, en del skyting, en mislykket henging og en dramatisk husbrann. Det er grotter som brukes av banditter, og det er mystiske trommer. Og Slade avslutter det hele med en sang. 


Selve intrigen er en lite sofistikert «whodunnit» som Slade løser ved hjelp av sine deduktive evner og geologiske kunnskaper. Avslutningen er tilfredsstillende nok, men ingenlunde overraskende. Walt Slade-fortellingene er ganske formelpregede, og det gjelder Drums of Doom også, og helten, som er av typen som har dobbel identitet og snakker med hesten sin, er veldig heltemodig og smart, men ikke særlig realistisk. Men det er heller ikke meningen. Dette er westernlitteratur der appellen først og fremst består i det gjenkjennelige. I hvert fall er det det som gjør at jeg gjerne setter av et par timer til Walt Slade en gang i blant. Drums of Doom kan leses her


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...