Fascisme - reaksjon, brudd eller tradisjon?

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Fascism: The Career of a Concept

Paul Gottfried

Northern Illinois University Press, 2016

I min anmeldelse av Antifascism: The Course of a Crusade fra i fjor nevner jeg i forbifarten at Gottfried har skrevet en bok om fascisme tidligere. Nå har jeg endelig fått lest Fascism: The Career of a Concept fra 2016, og det med stor glede. I boken tar Gottfried for seg hvordan forskjellige tenkere og miljøer har tolket fascismen som fenomen i årene siden den først kom på scenen i mellomkrigstidens Europa og frem til i dag.

I Antifascism beskriver Gottfried hvordan en preformativ «antifascisme» har blitt både motor og rettferdiggjøring for mye av den progressive politikken i Europa. I denne boken skriver han om hvordan fascismen har blitt formet som en slags «anti-ideologi» i folks hoder. Dette har sin basis allerede helt i starten, da de første akademikerne som begynte å skrive om fascisme alle var marxister, og forstod fascisme som borgerskapets defensive reaksjon på faren for revolusjon.

Under den kalde krigen ble bruken av ordet mindre utbredt, og idéen om «totalitarisme» ble mer utbredt. Dette var en rød tråd i min masteroppgave, hvor jeg hvilte mye på The Origins of Totalitarianism av Hannah Arendt, som Gottfried snakker en del om. Totalitarisme knytter sammen fascisme, nazisme og kommunisme basert på likhetstrekk i hvordan disse oppførte seg når de var ved makten. Dette var selvsagt nyttig for USA i den kalde krigen, men Gottfried er klar på at de som la frem dette rammeverket, der Arendt kanskje er den viktigste, var etter alt å dømme inderlige mennesker, som forsøkte å forstå noe som spiste opp deres Europa og Nord-Amerika, og i mange tilfeller dem selv. Her ble det lagt stor vekt på brudd, at totalitarisme var noe radikalt nytt, at det var en konsekvens av både den industrielle revolusjon, og visse retninger av opplysningstidstankegang på ville veier, samt utviklingen av «massesamfunnet». «Totalitaristene» dro på tenkere som Max Weber og Emile Durkheim for en del av sine observasjoner.

Etter at den kalde krigen var over, ble totalitarisme-modellen mindre populær, og har gradvis blitt erstattet med den nærværende holdningen til fascisme, som Gottfried i stor grad tolker som «den ubeseirede fortiden». Mens totalitarisme vektlegger fascismen som et brudd med fortiden, og et produkt av den moderne verden, vektlegger dette synet fascismens historiske røtter, og insisterer på en kontinuitet mellom fascisme og det historiske Europa. Det er denne tråden Gottfried plukker opp igjen i boken Antifascism, men siden jeg allerede har anmeldt denne, vil jeg ikke bruke mye tid på dette her.

Gottfried skriver også et kapittel om forsøk på å definere fascisme som en venstreorientert bevegelse. Dette oppstod først i Amerika, der kritikere av Franklin Roosevelts velferdsstat allerede på 1930-tallet kritiserte presidenten fra å låne idéer fra fascistiske land i Europa, samt Sovjet-unionen. Mye av denne kritikken hadde sin plass på den tiden, skjønt Gottfried mener disse amerikanerne ofte hadde begrenset forståelse av Europeiske forhold. Men Gottfrieds kritikk av denne tradisjonen handler mye mer om hvordan den utviklet seg siden, ofte med en veldig naken politisk motivasjon. Til tross for dette har han respekt for noen av de som har gjort arbeid innenfor denne tradisjonen, men mener fortsatt at de tar feil.

I de tre siste kapitlene tar Gottfried frem en del av sine egne poenger. Kort oppsummert mener han at de forskjellige fascistiske ideologiene og bevegelsene var et forsøk på å kjempe mot de revolusjonære på venstresiden med deres egne metoder, og en del av deres egne programpunkter. Slik sett var det mange ting ved fascisme (og nazisme) som minner om venstresiden. Men Gottfried mener det likevel var noe ved fascisme som demonstrerer at det er høyre-orientert, faktisk på en måte mange av dagens konservative ikke er det, i hvert fall etter at «trone-og-alter»-konservative stort sett forsvant i Vesten.

Denne boken er, som de andre bøkene til Gottfried jeg har lest, veldig interessant og informativ. Gottfried er utrolig godt belest i litteraturen, både på engelsk og tysk. Han argumenterer også konsist, og ikke overkomplisert. Dette verket er mindre av et enhetlig argument enn hans andre bøker, og fungerer nesten som en samling med essays, skjønt med en klar rød tråd. Om leseren er interessert i Gottfrieds forfatterskap, og hvordan fascisme-konseptet er blitt forstått oppigjennom, vil jeg varmt anbefale denne boken.