BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE
Etter å ha lest Nils Rune Langelands bok Frihetens grense og Janne Haaland Matlarys Demokratiets langsomme død, tenkte jeg at Paul Gottfrieds bok Antifascism: The Course of a Crusade var en naturlig oppfølger. Langeland forsøker å forstå det moderne demokratiets demoner som manifestert i grensen mellom NATO og Russland, og Matlary forsøker å forstå hvorfor så mange selverklærte forsvarere av det liberale demokratiet er så aggressivt fiendtlige til bevegelser som hvertfall delvis bare er et aspekt av folkemeningen i samfunnet. Gottfried mener å kunne svare på noen av disse spørsmålene, eller i hvert fall hentyde noen svar.
Gottfried står i tradisjonen til James Burnham, og har ofte blitt beskrevet som en paleo-konservativ. Gottfried, som er filosof og historiker, er ikke en ukontroversiell skikkelse, da han er redaktør for det paleo-konservative magasinet Chronicles og var gammel venn av og eksekutør for den avdøde akademikeren Sam Francis, som var en sterk apologet for de gamle Sørstatene. Gottfried har jobbet mye med begrepet om den «terapautiske staten», etter tittelen til en bok av James Nolan. Gottfried selv jobbet med begrepet i bøkene After Liberalism og Multiculturalism and the Politics of Guilt. Sistnevnte blir kanskje en anmeldelse i overskuelig fremtid.
Antifascism handler om anti-fascisme forstått som en overordnet filosofi eller anti-filosofi som har dominert vestlig tankegang i mange tiår. Det er et urokkelig faktum at etter hvert som andre verdenskrig blir fjernere for oss, blir krigens aktører, og særlig fascistene og nazistene, vanskeligere å snakke om. Dette står i sterk kontrast til de fleste kriger, som det blir lettere å forholde seg til etter hvert som tidens tann gnager på dem. Selv om få makter i historien ble så absolutt nedkjempet som Nazi-Tyskland, som ble bombet til betingelsesløs kapitulasjon og fullstendig diskreditert ideologisk sett (med rette), virker det som frykten for nazisme og beslektede tankestrømmer fortsatt er veldig høy, særlig på venstresiden, men også langt inne i mektige samfunnsinstitusjoner, særlig media og akademia. Er ikke dette et underlig fenomen?
Gottfrieds svar på dette spørsmålet er at antifascisme har etablert seg som den ledende politiske teologien i vårt samfunn, og særlig i prestisje institusjoner. Denne antifascismen er ikke rettet mot fascisme forstått som ideologien til Mussolinis Italia, ei heller en noe bredere forstått fascisme, som innebar tendenser aksemaktene fra andre verdenskrig hadde til felles, i kontrast til alliansen av de seirende maktene i krigen. Dette dreier seg om fascisme forstått som den historiske arven fra Vesten, som var nødvendig, ifølge dagens antifascister, for at fascismens sivilisasjonssammenbrudd kunne finne sted. I boken forsøker Gottfried å følge røttene til denne tankemåten, hvordan folk har reagert på det, hvem antifascismens egentlige fiender er, og hvordan antifascismen også har satt sitt preg på høyresiden. Dette kulminerer i det Gottfried kaller den antifascistiske staten, og han avslutter med noen tanker om hva dette betyr for samfunnene våre, og særlig for de av oss som anser oss som forsvarere av Vestens historiske arv.
Den antifascismen som eksisterte samtidig med fascismen og nazismen, hadde en mye mer konkret forståelse av fascismen enn den som eksisterer i dag. Man diskuterte og strevde med en konkret politisk bevegelse, selv om man var uenige om hvordan man skulle forstå den. Nesten rett etter krigen begynte trenden om å forstå fascisme som et rent bu-ord, og George Orwell skrev om bruken og misbruken av begrepet i sin samtid. Men det var Frankfurterne, og særlig Theodor Adorno og Max Horkheimer, som psykologiserte fascismen. I «The Autoritarian Personality», som senere ble basis for mange statsdrevne intervensjoner i USA og Europa, beskriver Adorno og hans medforfattere fascisme som et utløp for en viss psykologisk tankegang, noe som var dypt knyttet til Europas historie. Adorno og Horkheimer gjorde ikke noen hemmelighet av at de anså datidens Amerika som i hvert fall «proto-fascistisk», et perspektiv som ville overraske de fleste av samtidens amerikanere.
Denne antifascismen fungerte både sammen med den økende terapi-kulturen (den ovennevnte terapautiske staten) og de forskjellige reform- og opprørbevegelsene som gikk gjennom vestlige samfunn i den aktuelle perioden. Borgerrettsbevegelsen og 68-erne var på hver sin måte med på å styrke ideen om at den tidens Amerika i særdeleshet, og vestlige samfunn generelt, var bare noen få skritt fra Nazi-Tyskland og barbariet, noe som ga disse bevegelsene en enorm moralsk kredibilitet. Dette ledet, ifølge Gottfried, ganske naturlig til dagens «wokeness», og det moderne hatet mot vår egen fortid.
De kreftene som i dag fremstår som antifascismens klareste motstandere, er selvsagt populistene. Disse minner om fascistene på noen områder, ved å være nasjonalistiske og noen ganger leder-orienterte, men skiller seg fra dem på mange flere, inkludert en generell fredfull orientering mot internasjonal politikk, et grunnleggende demokratisk sinnelag, og en generell skepsis til staten. I den grad disse ønsker å bevare sine historiske etniske fellesskap, er det likevel klart hvor antifascistene kom til å stå, som forsvarere av maktapparatet mot populistenes opprør. Populismen oppstår fordi myndigheter konsekvent ikke hører på en stor del av elektoratet, selv om disses representanter (på papiret, «høyresiden») vinner valg i omtrent like stor grad som deres motstandere. En av grunnene er nettopp denne «metafysiske» antifascismen som på sikt bare tillater systemet å gå vekk fra «fascisme», forstått som slik europeiske samfunn pleide å se ut og fungere i tidligere tider.
Den konservative bevegelsen har også tatt med seg sine versjoner av «anti-fascisme», vist i skikkelser som Jonah Goldberg og Dinesh D’Souza, som hele tiden forsøker å fremstille venstresiden som de «sanne fascistene». Gottfried har lite annet enn forakt for disse skikkelsene. Ved siden av at de ofte bare har en overflatisk forståelse av det de snakker om, leder denne teknikken bare til å sementere viktigheten av «fascisme» nettopp slik venstresiden forstår begrepet. Han er mer sympatisk til ideen om totalitarisme som et samlebegrep for en viss type ideologisk og politisk pakke på både høyresiden og venstresiden, uten å nødvendigvis være helt enig. Hans hovedkritikk er ganske enkelt at etter den kalde krigens slutt har begrepet gradvis svunnet hen som del av samtidspolitikken.
Det avsluttende kapittelet heter den «Den antifascistiske staten», og handler om hvordan hele begrepsapparatet til offisielle samtaler i dag ser ut til å låne fra den anti-fascistiske tradisjonen. Her minner boken om observasjoner Nils Rune Langeland gjorde, om den mytiske fascismen. Langland nevner også et par av de samme menneskene som Gottfried snakker om, kanskje særlig Adorno og Horkheimer. Til slutt kommer boken frem til sitt poeng. At mye av den samfunnsutviklingen som har skjedd siden i hvert fall 60-tallet, som har akselerert de siste årene, er drevet av denne omvendte teologien, der Hitler har blitt Satan. Derfor ser vi i dag omfattende energi lagt inn i å kjempe mot «trusselen fra ytre høyre», selv om de menneskene som faktisk bekjenner seg til høyresiden, ikke egentlig har meninger så langt vekk fra medianen i samfunnet, med noen ekstreme unntak. De få nazist-sympatisørene som eksisterer, er stort sett få og politisk isolerte, og de fleste populister ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre.
Denne boken er ikke et nytt forsøk på å stille historien for retten, og andre verdenskrig er heller ikke fokuset. Gottfried, som er av tysk-jødisk slekt, har selv Holocaust-ofre i sin familie, og regner Nazi-regimet som et av de verste i historien. Nazistene var likevel bare mennesker, ikke djevler, og andre regimer på samme tid drev med tilsvarende brutaliteter under andre flagg og for andre saker. Dette har vi snakket om tidligere her i Würmstuggu. Boken er godt skrevet og grundig, og bygger på forfatterens omfattende kunnskaper om sine fagområder. Han er innom mye annet også, som f.eks. hvor mye venstresidens prioriteringer har skiftet, som er grunnen til at et økende andel arbeiderklassevelgere stemmer populistisk. Han henviser også til National Populism av Eatwell og Goodwin som både jeg og hr. Dalberg har anmeldt for Würmstuggu. Det må understrekes at boken ble skrevet før AfDs sterke gjennomslag i de siste par årene, og er derfor ikke helt oppdatert. Om man er interessert i lengre historiske linjer, og hva som ligger bak mye av utviklingen i samfunnet både de siste årene og de siste tiårene, er denne boken vel verdt å lese.
Antifascism: The Course of a Crusade
Paul Gottfried
Cornell University Press, 2021
Illustrasjon: Jules David, 1887
Kommentarer
Legg inn en kommentar