Heinleins swinger-sjokk

 

BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE

Stranger in a Strange Land

Robert A. Heinlein

Siden jeg nylig leste og anmeldte Starship Troopers, tenkte jeg at jeg også kunne lese om igjen Heinleins andre veldig berømte roman, Stranger in a Strange Land fra 1961. Denne romanen er en merkbar kontrast til Starship Troopers, både handlingsmessig og tematisk. Man kan nesten få følelsen av at bøkene er skrevet av helt forskjellige forfattere. Heinlein var en komplisert mann, men man finner noen fellestrekk om man leter.

Protagonisten er en mann som er blitt oppdratt av marsboere. Han ble født på Mars, under den første jordiske ekspedisjonen, der alle de voksne medlemmene ble drept i interne konflikter. Han ble deretter tatt inn av marsboerne, for så å komme tilbake til jorden i kjølvannet av den andre ekspedisjonen, omtrent 20 år senere. Bokens handling dekker det som skjer etter dette, og følger eventyrene og arbeidene til «mannen fra Mars», kalt Michael (Mike), etter erkeengelen. Denne fortellingen er fascinerende, og inneholder mange morsomme observasjoner om samfunnet, mennesket og verden vi lever i, sett fra en outsiders perspektiv. Handlingen vingler fra sted til sted og utvikler seg ofte i uventede retninger, og Heinleins narrasjon er ofte ganske morsom. Stort sett ser vi Mike utenfra, gjennom øynene til en journalist, en gretten gammel professor/advokat, og noen av Mikes kvinnelige beundrere, og dette fungerer godt, da mye av fortellingen handler om hvordan andre rundt Mike gradvis forstår Mars gjennom ham.

Heinleins perspektiver er alltid interessante, skjønt noen av de virker håpløst naive i et samfunn som er langt mer libertinsk enn hans eget. Heinlein var selv en libertiner, og dette reflekteres i at Mike etablerer en slags hippiekommune, der seksualitet deles mellom alle de voksne medlemmene. Dette er bygget på ideen om at romantisk kjærlighet kan skilles fullstendig fra sjalusi, som Heinlein var en tilhenger av. Jeg mener dette er blant de dummere ideene som noensinne har kommet ut av progressive sirkler. Hans idé om radikal frihet under absolutt ansvar er derimot noe jeg alltid har vært fascinert av. At mennesket som individ bør være mest mulig fritt, men da ta det fullstendige ansvaret både for sine handlinger og for sine omstendigheter. Heinleins radikale libertarianisme er i dette verket både individualistisk og kommunitært, men han er også klar over menneskers mange idiosynkratier og svakheter, som toner ned bokens utopiske sider.

Det kan også nevnes at Mike har en del tilsynelatende overnaturlige evner, som blir bortforklart via selvdisiplinen han har lært på Mars. Dette virker mindre troverdig enn Bene Gesseriter og andre i Dune-bøkene, der selvdisiplinen stort sett ledet til mer kroppskontroll og selvbevissthet. Men plottet kunne ikke fungert uten, så jeg skal ikke være for hard. Alt i alt er dette en veldig interessant og fascinerende bok som herved er anbefalt lesning for de fleste, særlig de som er interessert i science fiction, politisk filosofi, moralfilosofi, og religiøs spekulasjon. Bare ta det med en klype salt, og vær klar over at boken er flinkere til å stille spørsmål enn den er til å stille med svar.