Stalin - Roosevelt-sjokket!

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Sean McMeekin

Stalin’s War: A New History of World War II

Basic Books, 2021

Tirsdag publiserte Würmstuggu en anmeldelse av Nicolson Bakers bok Human Smoke. Herunder følger en anmeldelse enda en bok om andre verdenkrig, nemlig Stalin’s War av Sean McMerking fra 2021. 

Sammenlignet med Human Smoke er dette en veldig annerledes bok, skrevet mer som en klassisk historie om andre verdenskrig. Den inneholder en stor mengde detaljer, men er også velskrevet, med et sterkt narrativt driv. Dette er, som tittelen indikerer, en fortelling om krigen med Stalin som den viktigste aktøren. Argumentet for dette er at Stalin var med i krigen som en proaktiv og aggressiv aktør helt fra starten av, både i Asia og Europa og i selve avslutningen med Operasjon «August Storm» i Kina og Korea, at hans handlinger og machinasjoner drev retningen av krigens utvikling i mange tilfeller, så alle andre aktører måtte på forskjellige tidspunkter tilpasse seg disse, og at han i materiell og territoriell forstand var den største seierherren i krigen. 

Denne boken er en kalddusj, og langt mer overbevisende enn Human Smoke om hva slags krig andre verdenskrig faktisk var. Stalin var en diktator og et maktmenneske vel så ille som Adolf Hitler, og var alliert med Hitler da mellomkrigsfreden i Europa ble ettertrykkelig brutt med invasjonen av Polen i 1939. Dessuten hadde regimet i Sovjetunionen konsekvent jobbet for å undergrave samfunnene i de vestlige landene siden revolusjonen i 1917, det hadde således erklært seg en fiende av den eksisterende verdensordenen lenge før nazistene tok over i Tyskland. Likevel viser McMeekin at de vestlige landene, særlig Storbritannia og USA, ønsket en avtale med Sovjetunionen, særlig etter at Stalin gikk inn for sin «Folkefrontront»-strategi. Det var perioden til Molotov-Ribbetropp pakten som var, ikke overraskende, den vanskeligste delen for de som hadde håp om en slik allianse. Ved flere anledninger vurderte britene å gå til krig mot Sovjetunionen, og da Stalin invaderte Finland, godkjente Roosevelt et absolutt moratorium på alle varer solgt til Sovjet. Dette ble selvfølgelig reversert etter Operasjon Barbarossa. 

En ting McMeekin påstår, er at Stalin var veldig klar over at Hitler kom til å angripe før eller siden. Faktisk mener han at Stalin presset Hitler grunnet den andres avhengighet av asiatiske råvarer frem til et punkt hvor Tyskland enten kunne gå til krig eller ende opp som Sovjetunionens vassalstat. Plasseringer av styrker, prioriteringene til russisk krigssindustri og ordre gitt, tyder på at Sovjetunionen håpet å angripe først. McMeekin mener at denne disposisjonen bidro til det Sovjetunionens katastrofale tap når tyskerne kom, skjønt tyskernes taktiske og operasjonelle overlegenhet var også vesentlig. 

Et annet viktig punkt er at Sovjetunionen ville ikke vunnet krigen uten amerikansk materiell støtte. «Lend lease» ga den nødvendige marginale støtten som holdt Den røde armé gående både ved marsjen mot Moskva, beleiringen av Leningrad, og omkringsirklingen ved Stalingrad. Ikke noe av dette ville vært mulig uten amerikansk materiell. Den vestlige seieren ved El Alamein var også en viktig del av grunnen til at Hitler trakk kritisk materiell vekk fra østfronten samtidig med slaget ved Kursk, som helt klart bidro til Stalins seier. Det er også klart at Roosevelt-administrasjonen hadde et utrolig varmt og naivt forhold til Stalin, de utstyrte russerne med alt de ba om innen evne og rimelighet (ofte forbi). Ofte ble «lend lease» til russerne satt over det amerikanske militæret i prioritering, lenge etter Pearl Harbor. 

Akkurat hvorfor dette var tilfelle, er det nok mange grunner til. En ting som hele tiden kommer opp, er at Roosevelt-administrasjonen var gjennomsyret av Sovjetiske spioner og agenter, knyttet helt til toppen av apparatet. De to best bevoktede hemmelighetene til den amerikanske administrasjonen var Manhattan-prosjektet og presidentens egen helsetilstand, og Stalin var informert om begge deler. Den sovjetiske spionen i Tokyo, Richard Sorge, hadde, sammen med kontakter innen både de amerikanske og japanske administrasjonene, bidratt til å sabotere forsøk på forsoning mellom Tokyo og Washington før Pearl Harbor. En annen Stalin-agent, Harry Dexter White, undersekretær til finansminister Morgenthau, var med på å utforme Morgenthau-planen, som bidro til at Hitler valgte å prioritere vest-fronten vinteren 1944-45, noe kostet mange amerikanske liv mens Sovjetunionen gjennomførte sin neste store operasjon «Bagration». En veldig interessant påstand som McMeekin kommer med, er at den allmenne forestillingen om at Chiang Kai-Shek var en korrupt og ineffektiv leder, var resultatet av omfattende kommunistisk agitprop, basert i stor grad på luft og løgn. 

At disse aktive agentene hadde mye å si for Roosevelts-administrasjonens ettergivende politikk ovenfor Stalin, virker innlysende. Likevel virker det klart at det må ha vært mye sympati for både Sovjetunionen spesifikk og kommunisme generelt i kretsen rundt Roosevelt, og hos presidenten selv. Ja, på 1930-tallet, før krigen, sparket Roosevelt medlemmer av utenriksdepartementet som hadde uttrykt markant kritikk av Stalins regime. Det var også bare motvillig at Roosevelt fordømte Stalin for Vinterkrigen. Og det var først da Truman tok over, at en konsekvent mer negativ holdning til Sovjetninionen begynte å spre seg i administrasjonen, om enn litt sakte. At Roosevelt var en «fellow traveler» til et av de verste regimene i verdenshistorien virker for meg den rimeligste antakelsen i lys av tilgjengelig data. Det var forøvrig et forsøk på å dra i denne tråden, i utgangspunktet knyttet til det omfattende nettverket av spioner som gjennomsyret administrasjonen, som gjorde Joseph McCarthy til et kjent navn ti år senere, men det blir en sak for en annen gang. 

Denne boken er et historisk mesterverk. Den inneholder også en omfattende mengde notater, og litteraturliste, med referanser til andre interessante verk som bør utforskes om den påfølgende kalde krigen. Som historiske narrativ har boken et skikkelig driv, som bare stoppes av noen litt lange oppramsinger av rekvisisjoner og materiellopplysninger. Det er en sterk og overbevisende utfordring mot mange av de konvensjonelle, for ikke å snakke om popkulturelle, forståelsene av andre verdenskrig som eksisterer i vår kollektive bevissthet.