Luke 19: Edmondo Rossoni

Würmstuggus julekalender tar i år for seg fascister, nasjonalsosialister og andre nasjonalistisk orienterte, militante anti-marxister som gjorde seg bemerket for sin kamp mot liberalisme, parlamentarisme og klassekamp mellom 1919 og 1945. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem. 

Fascismen har sterke røtter i den revolusjonære syndikalistiske bevegelsen, med dens betoning av antikapitalisme og «direkte aksjon» og skepsis til parlamentarisme. Denne sosialistiske tradisjonen spilte en viktig rolle i den fascistiske ideologibyggingen i 1920-årene. 

Edmondo Rossoni var en av de mange syndikalistene som under første verdenskrig som forkastet internasjonalismen til fordel for nasjonalismen. Da det fascistiske regimet kom på plass i 1922, fikk han en viktig lederrolle i den fascistiske fagbevegelsen, som ifølge ham burde spille en nøkkelrolle i den revolusjonære omformingen av det italienske samfunnet. Som generalsekretær for den fascistiske fagorganisasjonen Confederezione Delle Corporazioni Sindicali viste han seg som en dyktig organisator som vektla organisasjonens autonomi vis a vis partiet og staten. 

Under Rossoni opplevde fagorganisasjonen stor medlemsvekst. Allerede i 1924 hadde den 1,8 milliner medlemmer, mer enn dobbelt så mye som Fascistpartiet. Dette ga Rossoni en betydelig maktbase, noe som bekymret Mussolini og ledelsen i partiet. Partiledelsen var heller ikke interessert i å fremmedgjøre arbeidsgiverne ved å innordne arbeiderne og arbeidsgivernes organisasjoner under en enhetlig organisasjon, slik Rossoni så for seg den videre utviklingen i den fascistiske arbeidslivspolitikken. Da den store fagorganisasjonen ble splittet opp i ulike organisasjoner i 1928, det såkalte «sbloccamento», mistet Rossoni mye av sitt maktgrunnlag. 

Han ble tvunget til å gå av som fagforeningsmogul og gikk inn i nye politiske roller, blant annet som medlem i Storrådet (1930-43) og som landbruksminister (1935-39). I 1943 stemte han for å avsette Mussolini og dermed oppløse det fascistiske regimet. For dette ble han dømt til døden in absentia av Salò-republikken, men Rossoni unnslapp den tyske marionettstatens vrede ved å flykte til Canada. Han vendte hjem til det nye, demokratiske Italia i 1947 og døde i 1965, 81 år gammel.

Foto: Wikimedia Commons