Gå til hovedinnhold

Pølsemakeri i Washington

 


BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE


Hans D. Høeg

Vår mann i Washington: Mine år som stabssjef for en amerikansk kongressmann

Cappelen Damm, 2022


For en gangs skyld skriver jeg en anmeldelse av en norsk bok, ja til og med en bok som kom ut nå i høsten. Dette er Hans D. Høegs Vår mann i Washington, som beskriver hans opplevelser med å jobbe fem år for den republikanske kongressmannen Thomas Massie. Denne boken er en fascinerende dypdykk inn i hvordan «pølsen lages», som det heter. 


Høeg ble kjent med Massie som student ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), men det var mange år senere at Massie ringte Høeg for å spørre om han ville hjelpe ham med å bli representant for Kentuckys fjerde kongresjonelle distrikt i Representantenes hus. Dette var i 2012, og i skrivende stund har Thomas Massie fortsatt den posisjonen, skjønt Hans Høeg sluttet i jobben som stabssjef i 2017, delvis for å bevare vennskapet med Massie, ifølge boken. 


Boken er godt skrevet og lettlest, og gir et både deprimerende og morsomt perspektiv på hvordan makt i praksis fungerer i sentrum av USAs føderale statsapparat. Eller hvertfall «kronen» på dette apparatet. Det er et intrikat bilde, men kanskje ikke for overraskende for de som allerede er kyniske hva gjelder amerikansk politikk. Mer interessant er det at han bekrefter at skillet «insidere» vs «outsidere» er viktigere enn det mellom demokrater og republikanere. Han går også langt i å hinte til at republikanerne ikke egentlig er opptatt av å vinne hjertesaker for sine velgere, selv om det ville gi dem seire mot demokratene. Dette gjelder særlig i konflikten om statsbudsjettet og den føderale nedstengingen, der mye av konflikten, sett med Høegs øyne, var mer et spill for galleriet enn et genuint forsøk av republikanerne å spille «hardball» med demokratene i Senatet. 


Det er også mange beskrivelser av lobbyens innflytelse, som utvilsomt er omfattende. Dette inkluderer også deler av den føderale staten, som vil bruke skattepenger for å drive lobbyvirksomhet for mer skattepenger. Også reguleringer er som regel knyttet til lobbyvirksomhet, da de store konsernene gjerne har mye å tjene på reguleringer som i praksis ender opp med å sette kjepper i hjulene på mindre konkurrenter. Han beskriver det han kaller en «trekanthandel» mellom lobbyister, representanter og ledelsen, der alt som skjer er fullstendig lovlig, men går konsekvent mot lovens intensjon. Etterhvert kommer de over mer dramatiske ting, som at en liten gruppe demokrater og republikanere tilknyttet partienes respektive ledelser har små «interne» avstemninger når mesteparten av Representantnes hus har dratt på ferie. 


Bildet som tegnes, er dystert. Forfatterens umiddelbare og uhøytidelige stil gjør likevel boken grei og ofte morsom å lese. Han kommer til slutt innom noe av det en kan ta som et mønster for hvordan makten faktisk fungerer i Washington. Fremfor en ren «dyp stat», der det permanente byråkratiet styrer autonomt, peker han mot en balanse av interesser og maktsentre, utenfor og innenfor den formelle staten, som i praksis utøver mer kontroll enn de folkevalgte. Etter mitt syn lar han pressen komme relativt lett ut her, selv om han er inne på at de ofte er med på spillet, og at hverken han eller Massie hadde noen tillit til dem etter første året. 


Denne boken er absolutt underholdende, og den gir et interessant innblikk i hvordan hverdagen er for en amerikansk kongressmann, en som ofte stemmer nei. Jeg synes at forfatteren mangler et helt koherent rammeverk for sine observasjoner, og noen av hans tolkninger lider av dette. Men alt i alt er boken verdt å lese, og man lærer absolutt noe nytt av denne. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H