Gå til hovedinnhold

Pølsemakeri i Washington

 


BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE


Hans D. Høeg

Vår mann i Washington: Mine år som stabssjef for en amerikansk kongressmann

Cappelen Damm, 2022


For en gangs skyld skriver jeg en anmeldelse av en norsk bok, ja til og med en bok som kom ut nå i høsten. Dette er Hans D. Høegs Vår mann i Washington, som beskriver hans opplevelser med å jobbe fem år for den republikanske kongressmannen Thomas Massie. Denne boken er en fascinerende dypdykk inn i hvordan «pølsen lages», som det heter. 


Høeg ble kjent med Massie som student ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), men det var mange år senere at Massie ringte Høeg for å spørre om han ville hjelpe ham med å bli representant for Kentuckys fjerde kongresjonelle distrikt i Representantenes hus. Dette var i 2012, og i skrivende stund har Thomas Massie fortsatt den posisjonen, skjønt Hans Høeg sluttet i jobben som stabssjef i 2017, delvis for å bevare vennskapet med Massie, ifølge boken. 


Boken er godt skrevet og lettlest, og gir et både deprimerende og morsomt perspektiv på hvordan makt i praksis fungerer i sentrum av USAs føderale statsapparat. Eller hvertfall «kronen» på dette apparatet. Det er et intrikat bilde, men kanskje ikke for overraskende for de som allerede er kyniske hva gjelder amerikansk politikk. Mer interessant er det at han bekrefter at skillet «insidere» vs «outsidere» er viktigere enn det mellom demokrater og republikanere. Han går også langt i å hinte til at republikanerne ikke egentlig er opptatt av å vinne hjertesaker for sine velgere, selv om det ville gi dem seire mot demokratene. Dette gjelder særlig i konflikten om statsbudsjettet og den føderale nedstengingen, der mye av konflikten, sett med Høegs øyne, var mer et spill for galleriet enn et genuint forsøk av republikanerne å spille «hardball» med demokratene i Senatet. 


Det er også mange beskrivelser av lobbyens innflytelse, som utvilsomt er omfattende. Dette inkluderer også deler av den føderale staten, som vil bruke skattepenger for å drive lobbyvirksomhet for mer skattepenger. Også reguleringer er som regel knyttet til lobbyvirksomhet, da de store konsernene gjerne har mye å tjene på reguleringer som i praksis ender opp med å sette kjepper i hjulene på mindre konkurrenter. Han beskriver det han kaller en «trekanthandel» mellom lobbyister, representanter og ledelsen, der alt som skjer er fullstendig lovlig, men går konsekvent mot lovens intensjon. Etterhvert kommer de over mer dramatiske ting, som at en liten gruppe demokrater og republikanere tilknyttet partienes respektive ledelser har små «interne» avstemninger når mesteparten av Representantnes hus har dratt på ferie. 


Bildet som tegnes, er dystert. Forfatterens umiddelbare og uhøytidelige stil gjør likevel boken grei og ofte morsom å lese. Han kommer til slutt innom noe av det en kan ta som et mønster for hvordan makten faktisk fungerer i Washington. Fremfor en ren «dyp stat», der det permanente byråkratiet styrer autonomt, peker han mot en balanse av interesser og maktsentre, utenfor og innenfor den formelle staten, som i praksis utøver mer kontroll enn de folkevalgte. Etter mitt syn lar han pressen komme relativt lett ut her, selv om han er inne på at de ofte er med på spillet, og at hverken han eller Massie hadde noen tillit til dem etter første året. 


Denne boken er absolutt underholdende, og den gir et interessant innblikk i hvordan hverdagen er for en amerikansk kongressmann, en som ofte stemmer nei. Jeg synes at forfatteren mangler et helt koherent rammeverk for sine observasjoner, og noen av hans tolkninger lider av dette. Men alt i alt er boken verdt å lese, og man lærer absolutt noe nytt av denne. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n