Slaver av tiden

 

Herunder følger omtaler av tre kulturprodukter skapt i Vest-Europa etter annen verdenskrig. Dette er en region som i alle de 68 årene som skiller det første og det siste produktet, har vært preget av såkalte «vestlige» og «liberale» verdier, både i kulturell og politisk forstand. Det er derfor rimelig å anse produktene som resultater av et kulturelt klima som er unikt i verdenshistorien, og som kanskje ikke har så mange år igjen, for disse verdiene er under stadige angrep, både innenfra og utenfra, og de kommer neppe til å avta i tiden som kommer. Ettersom vi alle er slaver av tiden, tar vi det kronologisk: 

Idag har jeg lest et tegneseriealbum i serien om figurene Blake og Mortimer. «Det gule mærke», som er tittelen på den danske oversettelsen jeg har lest, ble skrevet og tegnet av av den belgiske serieskaperen Edgar P. Jacobs i 1954. Dette er det første albumet jeg har lest i denne serien, og jeg kan herved meddele at leseropplevelsen var var av en slik art at jeg gjerne anbefaler andre lesere å sette av tid til å lese albumet. Merk dog at det tar tid å komme gjennom det, for selv om historien kun er på 66 sider, er det mye å fordøye her. Jacobs serverer leseren svært tettpakkede sider med et stort antall ruter og en overveldende mengde tekst, som på grunn av formatet er gjengitt med så små bokstaver at godt syn eller adekvate briller er en forutsetning for å komme gjennom albumet. Visuelt sett befinner Jacobs seg med begge bena godt plantet i den belgiske ligne claire-tradisjonen, ikke ulikt Herge (som Jacobs var assistent for i mange år), men mer realistisk. For å være ærlig er tegningene ganske imponerende. Historien er en fin miks av krim og science fiction av den folkelige varianten. Her er det en gal videnskapsmann som skaper problemer for heltene og London-politiet. Litt tidsriktig satire finner Jacobs også plass til. Intrigen er ikke veldig original, men det er mye som skjer, og handlingen henger godt sammen. Det er imidlertid ikke mye emosjonelt drama, for figurene er typer, uten karaktertrekk og dybde, hvis primære funksjon å føre plottet videre. Det er mye talking heads, men også noen fine actionsekvenser. Joda, serien behaget meg, men kanskje først og fremst på grunn av de uhyre presist utførte tegningene og det overbevisende London-miljøet handlingen utspiller seg i.

Jeg har også lest debutsamlingen til den norske lyrikeren Ulrik Farestad, «Støv, stjerner, piksler» fra 2013. Den observante leser vil huske at jeg har bejublet hans siste to samlinger, «Sangen og katastrofen» og «En hvithai i Venezia» tidligere. Debuten er dessverre ikke av samme kaliber. Tematisk behandler han i stor grad de samme temaene som i de senere samlingene, og det er noe han gjør med innsikt og originalitet. Vi snakker om en poet som er særlig opptatt av de måter den europeiske kultur har manifestert seg på materielt gjennom historien. Her står Farestad i en særstilling blant vår tids unge lyrikere. For det er ikke mange av dem som har noe vesentlig å meddele. Men formmessig fattes det fortsatt endel. En ting er at det er mer frie vers i denne boken, en annen er at metrikken i de diktene der han bruker bunden form, litt for ofte halter. De stadige rytmiske bruddene kommer i veien for de interessante betraktningene han presenterer oss for. Dessuten, eller egentlig som en del av det samme resonnementet, tror jeg Farestad med fordel kunne valgt å bruke kortere linjer i endel av diktene. Sammenlignet med norske lyrikkdebuter flest er «Støv, stjerner, piksler» svært god, men sammenlignet med forfatterens senere produksjon er den dessverre ganske skuffende.

Vi avslutter med en plate. Her om dagen ble jeg, takket være et av internettets musikalske fora, gjort oppmerksom på det svenske hardrockbandet Nestor og deres album «Kids In A Ghost Town». Av erfaring vet jeg at hardrock fra Sverige ofte er av høy kvalitet, derfor falt det seg naturlig å gå inn på Spotify og foreta en gjennomlytting av denne platen, som først kom ut i fjor, men som ble gjenutgitt i en «deluxe-utgave» i år. Og den fenget umiddelbart. Ofte må man høre gjennom en plate flere ganger for å kunne vurdere om dette er verdt å høre på, men her slo det meg med en gang at alle sangene var bra. Derfor endte jeg opp med å høre gjennom platen mange ganger det siste døgnet. Nestor spiller åttitallsinspirert hardrock som, om man skal sammenligne med andre moderne svenske band med tilsvarende referanserammer, ligger et sted mellom H.E.A.T og Creye når det gjelder hardhet. For menigmann er det kanskje mer meningsfullt å sammenligne med band som Journey, Bon Jovi og FM. Melodiene er ultrafengende, gitararbeidet er solid, arrangementene er sofistikerte, og vokalen er så god at selv min kone berømmet den. Dette er imidlertid ikke det mest originale bandet, for de låner endel hist og pist, både hva gjelder musikk og tekst. Hvis du liker fengende heavyrock som ikke er redd for synth, og heller ikke er opptatt av å være tidsriktig, kommer du neppe til å mislike «Kids In A Ghost Town». Sannsynligvis kommer du til å digge den. For oss som var unge på 80-tallet, er det jo også litt morsomt at Samantha Fox er gjestevokalist på en av de tre balladene på platen.

Dermed erklærer vi denne teksten for avsluttet og derfor også et produkt av den fortiden vi mennesker vekselvis klamrer oss til og  prøver å distansere oss fra. Tiden unnslipper vi aldri.

Edgar P. Jacobs

Blake og Mortimer: Det gule mærke

Carlsen Comics, 1991

Ulrik Farestad

Støv, stjerner, piksler

Bokvennen , 2013

Nestor

Kids In A Ghost Town

2021

Illustrasjon: Jean-Baptiste Mauzaisse, 1822