Luke 22: Heinrich Himmler

 

Himmler 29 år gammel.

Würmstuggus julekalender tar i år for seg fascister, nasjonalsosialister og andre nasjonalistisk orienterte, militante anti-marxister som gjorde seg bemerket for sin kamp mot liberalisme, parlamentarisme og klassekamp mellom 1919 og 1945. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem. 

Fullt navn: Heinrich Luitpold Himmler

Født: 7. oktober 1900

Titler: SS Führer, SS Oberführer, Reichsführer SS, SS Obergruppenführer, Reichsleiter. 

Gruppetilhørighet: Schutzstaffel (SS), NSDAP

Livssyn: Esoterisk hedendom, nasjonalsosialisme

Fiender: Jøder, bolsjeviker

Venner: Hitler, Goebbels 

Pronomen: Er/ihn

Heinrich Himmler var den beryktede lederen for SS (Schutzstaffel) under andre verdenskrig. Han var også den mest seriøse paganisten blant toppsjiktet i Nazi-Tyskland. Skjønt døpt og oppdratt katolsk, ble Himmler i voksen alder overbevist om at kristendommen var en del av problemet for den ariske rase, og at et absolutt brudd med denne var nødvendig for å bringe de germanske folk tilbake til sine røtter. Himmler ble en av de mektigste mennene i nazi-Tyskland etter De lange knivers natt, da SA-ledelsen ble utradert og SS formelt gjort uavhengig av SA. Dette satte Himmler direkte under Hitler i makthierarkiet. Himmler var en ledende utvikler både av Nazi-Tysklands rase-regime, nettverket av konsentrasjonsleirer og den «endelige løsning på jødespørsmålet». 

 

Himmlers største interesse var det rasemessige, åndelige aspektet av nazismen. Han ønsket å bygge en ny religion, basert på det han anså var den sanne bakgrunnen til den ariske rasen. Han satte opp Ahnenerbe-instituttet som en esoterisk tenketank, og finansierte mange ekspedisjonar til forskjellige deler av verden for å finne koblinger til de første arierne. En hypotese de var opptatt av, var ideen om at arierne var de overlevende fra kontinentet Atlantis. Ahernebe-instituttet finansierte mange arkeologiske og folkloristiske ekspedisjoner med det formålet å finne spor av dette. De mest ambisiøse ble sendt til sentral-Asia og Antarktis. 

I Nicholson Bakers bok Human Smoke, som vi omtalte på Würmstuggu for en tid siden, fortelles det en rekke historier om Himmler. Her er noen av dem: 

I oktober 1938 skrev Das Schwarze Korps, avisen til Himmlers SS, at jødene i Italia og Tyskland var gisler som skjebnen hadde gitt i hendene til nazistene til forsvar mot Verdensjødedommen.

31. august 1939 fingerte Himmlers menn et angrep på en tysk grenseby som nazistene brukte som casus belli for invasjonen av Polen. 

Lederen for den tyske okkupasjonshæren, general Johannes Blaskowitz, var i konflikt med Himmlers SS over den brutalitet som ble brukt overfor polakker og jøder i Polen. 

I mars 1941 jobbet Himmler og Viktor Brack, også i SS, med en plan om å sterilisere jøder, som en «human» løsning på problemet. Da de fant ut at det ikke var mulig å dekke over operasjonen, forlot de ideen. 

I august 1941 så Heinrich Himmler en massehenrettelse av jøder for første gang i den hviterussiske byen Minsk. Han hadde aldri sett døde mennesker og var nysjerrig. Visstnok skal han ha snakket med en jødisk gutt med arisk utseende og spurt om foreldrene og besteforeldrene var jødiske. Da svaret var ja, sa han at han ikke kunne hjelpe gutten. Når han fikk blodsøl fra skytingen på klærne, skal han ha blitt merkbart blek, og kommandanten for gruppen advarte Himmler om effekten på soldatene. Han skal ha sagt til Himmler at de vi trener på denne måten vil bli nevrotikere eller villmenn. Himmler skal ha sagt at de bare måtte gjøre sin plikt. Etter dette begynte han og hans undersåtter å se etter alternative måter å drepe jøder på, med det formål å skåne bødlene for effekten av å gjennomføre massedrap. 

I november 1941, to måneder før Wansee-konferansen, skal Himmler ha vært deprimert over å «planlegge jødene i Europas ødeleggelse». 

Forøvrig bør Himmlers ugjerninger være velkjente for den alminnelig opplyste borger. 

Himmler begikk selvmord 23. mai 1945. 

Kalenderskribent: Håkon D. Myhre

Foto: Heinrich Hoffmann, 1929