Mefisto holder koken

 

Tex Willer nr. 700

«Sierra Nevada»

av Mauro Boselli og Fabio Civitelli

Egmont, 2022

Tex Willer har nådd en slags milepæl som dagspressens sportsredaksjoner ikke ville nølt med å kalle «historisk» om de hadde brydd seg om italienske westerntegneserier. Serien har nemlig nådd nr. 700, og det er vel verdt en applaus. Nå er det egentlig ikke noe veldig spesielt med denne norske utgaven, for i Italia kom nr, 700 for tre år siden, og det nummeret anmeldte vi tilbake i 2019. 

I det norske Tex Willer nr. 700 er det «business as usual». Vi er midt i Mauro Bosellis lange Mefisto-saga. Den første tredeleren ble avsluttet i forrige nummer, og vi i Würmstuggu hadde for det meste pent å si om den. Nå er vi inne i en ny fase, der veteranen Fabio Civitelli har tatt over tegnearbeidet etter de fabelaktige Cestaro-brødrene. Civitelli kan sitt fag. Han forteller godt med sine rene og ryddige tegninger, men kontrasten er stor til forgjengernes mer flashy stil. Historien begynner imidlertid å trekke i langdrag. For Mefisto er fremdeles på frifot, og gutta våre har fortsatt ikke fått has på ham. 

Selv om jeg i utgangspunktet er litt skeptisk til trollmenn og magi i serier som vanligvis er forholdsvis realistiske (tja, egentlig i de fleste serier, når jeg tenker meg om), synes jeg variasjon er bra, og innenfor visse rammer trenger ikke slikt trekke ned. Dessuten er ikke «weird western»-elementer noe nytt i Tex Willer-sammenheng. De tre foregående nummerne fortalte en god historie med en begynnelse, en midtdel og en slags (riktignok litt halvhjertet) avslutning, med Mefisto i en fin skurkerolle, men nå begynner det å minne litt for mye om disse evigvarende historiene vi ofte ser i amerikanske tegneserier, der plottet tværes ut, og tråder fra tidligere eventyr trekkes inn for å tilfredsstille «continuity buffs». Mefisto er tross alt ikke så interessant som figur, og hans forbindelser med tibetanske lamaer med superevner gjør lite for å tilfredsstille i alle fall meg som leser. 

Jeg har fått med meg at Mefisto-sagaen så langt har vakt en del misnøye i det norske Tex Willer-miljøet, og selv om jeg likte sagaens første fase, er det ikke fritt for at også jeg begynner å bli litt lei nå. Det hadde vært fint med litt mer tradisjonell western etter alle de okkulte krumspringene. Gjerne med en skurk som ender i fengsel eller galgen etter to til tre episoder. Men tegningene til Civitelli er fine da, og Claudio Villas omslagstegning er som alltid flott og iøynefallende.