Bokomtale: Human Smoke

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Nicholson Baker

Human Smoke: The Beginnings of World War II, the End of Civilization

Simon & Schuster, 2008

Andre verdenskrig kaster en stor skygge over både vår oppfatning av det tyvende århundrets historie og vår tolkning av vår egen tid og tidligere tider. Hvorfor det er slik, og hvilke konsekvenser det har, er et vanskelig spørsmål som fortjener langt mer enn bare en bloggpost. De fleste informerte mennesker i dag har hvertfall en vag idé om andre verdenskrig, og denne ideen tenderer til å ha formen til en slags myte. Kort sagt består myten i at den onde Adolf Hitler og hans nazi-kompanjonger tok over landet Tyskland etter nederlaget fra første verdenskrig, de harde 20-årene og depresjonen. Han la all skyld på de europeiske jødene, og satte igang et sett med erobringskriger. De heroiske vestlige allierte la etterhvert til side sine gamle fiendskaper til den kommunistiske Sovjetunionen da de gjenkjente en større felles fiende, og sammen klarte de, etter en lang og brutal krig, å nedkjempe nazistene, men ikke før disse hadde tatt livet av 6 millioner jøder i dødsleirene sine. 

    

Ved siden av en del observasjoner om sovjetiske krigsforbrytelser, og kontrovers i forbindelse med allierte bombetokt (ikke minst atombombene over Japan), er dette bildet av en ganske svart-hvitt krig. Jeg synes derfor det er interessant når jeg kommer over bøker som rekontekstualiserer en del av hendelsene i denne krigen. 

Human Smoke: The Beginnings of World War II, the End of Civilization er et fascinerende verk, like mye for strukturen som for innholdet. Den består av et langt sett med dokumenterte anekdoter og hendelser, bare løst knyttet til hverandre, i streng kronologisk rekkefølge. Den begynner under første verdenskrig, og slutter i desember 1941, rett etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Anekdotene følger statsledere, viktige fredsaktivister (inkludert Charles Lindbergh), reportere, diplomater og generaler, ministere og vanlige mennesker med dokumenterte liv. Resultatet er et fascinerende lappeteppe av hendelser, som bryter ned det klare narrativet om krigen, og fokuserer i stedet på øyeblikkelige fortellinger, noe som får en til å meditere over hvordan det var å leve i den tiden, og å tenke hvilke kontekster folk tok sine vurderinger i. 

Det er fascinerende å se hvor aggressive både Churchill og Roosevelt var, tom. lenge før noen faktisk hadde gått til krig. Særlig Churchill hadde mange ideer om hvordan teppebombing kunne utvikles. Graden av Roosevelts innblanding i krigen på Englands side er ikke ukjent for alle med en del kunnskap om krigen fra før av, men det blir veldig dramatisk når dokumenterte bakroms samtaler settes rett foran eller bak offentlige uttalelser, hvor Roosevelt går fra å si «Slik jeg ser det, er vi allerede i krigen» til «Jeg kommer ikke til å sende Amerikas sønner for å  sloss i en krig vi ikke er involvert i». Å si at Roosevelt ikke alltid var helt ærlig, føles overflødig. Noen av anekdotene gjør det også klart at Roosevelt i løpet av 1941 ønsket, med sin politikk overfor Japan, å provosere japanerne inn i en eller annen offensiv handling, relevant for den lange debatten om hvorvidt Roosevelt visste om, eller ante, Pearl Harbor angrepet før det kom. 

Et annet spørsmål man kan stille seg, er hvorvidt Holocaust ville forekommet om krigen, slik den utfoldet seg, aldri hadde funnet sted. I januar 1939 holdt Adolf Hitler en tale der han lover at om «internasjonale jødiske finansierne,(...), lykkes i å kaste nasjonene nok en gang inn i en verdenskrig, da vil resultatet(...)(være) utslettelsen av den jødiske rase i Europa!» Å forstå denne talen som en trussel, virker som den mest umiddelbare tolkningen. Det er klart at ettersom det ble en gjensidig opptrapping av konflikten mellom vest-maktene og Tyskland ble retorikk og handlinger mot jødene trappet opp, fordi Hitler i all sannsynlighet anså jødene som ansvarlige for den lite kompromissvillige holdningen han møtte fra Frankrike og England, støttet av USA. Det er også slående i hvor liten grad mange jøder så det komme. En av anekdotene er en gruppe jødiske bankierer i Tyskland som finansierer nazi-partiet. Flere jødiske skikkelser i USA med mye politisk innflytelse jobbet også aktivt imot å åpne opp for at jødiske flyktninger i Europa skulle få innpass i Statene. 

Denne boken er ikke uten sine problemer. Den beviser kanskje ikke like mye som den indikerer. Historiene og anekdotene er valgt ut med en viss omhu, og det er vesentlige biter informasjon som ikke er inkludert. Alt i alt vil den neppe overbevise noen som er rimelig kjent med temaet og allerede har en mening. Det er nok å påpeke at nazistene giret opp for territoriell ekspansjon, så eneste måte vestmaktene kunne unngått storkrig på var å akseptere at nazistene fikk frie tøyler i Sentral-Europa. 

Den er likevel anbefalt. Ut over å være en ganske unik tilnærming til historien, er den også vakker og sorgtung. De små vignettene gjør boken lettlest, og man får en stadig interesse av å lese neste vignett. Å slutte den i 1941 er en styrke, som forfatteren skriver var de fleste ofrene for andre verdenskrig fortsatt i livet på slutten av dette året. Den avsluttes med en pen dedikasjon til fredsaktivistene, som forfatteren mener ble vindikert av historien, selv om de tapte. Det eneste alle de forskjellige statslederne hadde til felles før krigen, slik Baker ser det, var at de hatet fredsaktivistene. Hvorvidt dette er korrekt eller ikke kan jo være opp til leseren å avgjøre.