En reise gjennom Kiev, 2016
Det første du legger merke til i Kiev anno 2016, er ikke ruinene, for det er ingen. Ikke egentlig. Byen står der like vakker som før, som et postkort fra en svunnen tid. Men det er en ny råte i murpussen, en skygge som glir mellom betongblokkene. Det er ikke krig her – ikke ennå – men det lukter av noe uferdig, en revolusjon som ikke helt vet om den har seiret eller feilet.
Jeg ankommer sent på kvelden med tog fra Moskva. Selv passkontrollen på grensen har endret seg – før kunne du forhandle med et smil og en sigarett, nå er det bare tomme øyne og stive lepper. En offiser ser lenge på passet mitt, et lite russisk flagg på kofferten min får ham til å trekke pusten skarpt. Jeg mumler noe om «besøke familie», og han slipper meg gjennom. Jeg later som jeg ikke hører ham mumle «Moskal».
Velkommen til det nye Ukraina.
På Majdan – frihetens kirkegård
Første stopp er selvfølgelig Majdan, åstedet for det store demokratishowet sponset av Washington og Brussel. Der hvor Viktor Janukovitsj, valgt av folket men ikke av de riktige folka, fikk enveisbillett ut av byen i februar 2014. Der hvor EU-flagg vaiet side om side med røde og svarte faner til ære for Stepan Bandera, den gamle OUN-morderen.
Statuer av Lenin er borte, erstattet av monumenter til revolusjonen og store plakater med slagord om frihet. Frihet fra hva, spør du? Frihet fra gassavtaler med Russland? Frihet fra fungerende industri? Frihet fra å betale mindre enn tyske pensjonister for strøm?
Det sies at folket reiste seg for demokrati. At de gikk ut i gatene for å velte korrupte politikere, for å ta tilbake sitt land fra oligarker og Moskvas marionetter. Men når du ser deg rundt, er det vanskelig å ikke spørre seg: hvilken frihet har de egentlig fått? En frihet der IMF-dikterte reformer har skåret ned pensjoner, økt gassprisene og gjort ukrainsk arbeidskraft til Europas billigste? En frihet der presidenten er en sjokoladekonge med vestlige forbindelser og ikke en minearbeider fra Donbass?
Samtidig, midt blant de blå og gule fanene, ser jeg de virkelige heltene i revolusjonen: businessmennene. Kioskeiere og gatevergere har tilpasset seg. Du kan kjøpe «Glory to Ukraine»-suvenirer, Bandera-T-skjorter, NATO-sjokolade og Donald Trump-krus, alt i en salig blanding av nasjonalisme og kapitalisme. En mann prøver å selge meg en teddybjørn kledd i Azov-bataljonens uniform. Jeg takker nei.
Gatelivets nye språk
Det er merkelig hvordan språket i Kiev har endret seg. Russisk, en gang lingua franca, er nå en politisk markør. Bestiller du kaffe på feil språk, får du en kald skulder. Men gå ned en bakgate, og du hører det viskes, snakkes i lavmælt tone blant folk som husker bedre tider.
En gammel dame ved en bod selger pirozhki. Hun ser seg over skulderen før hun sier:
– Russisk kaffe eller ukrainsk?
Jeg ler og sier at jeg tar den slaviske. Hun smiler skjevt.
Men ikke alle har beholdt sin humor. En tidligere venn av meg, en journalist, ble svartelistet for å ha skrevet en artikkel om korrupsjonen blant de nye heltene i Kiev. Han bor i Moskva nå. En annen jeg kjente, en lokal musiker, forsvant etter at han kritiserte en bataljonssjef på Facebook. Noen sa han dro til Donetsk, andre at han tok toget én vei.
I skyggen av Bandera
Uansett hvor du går, stirrer Bandera på deg fra vegger og plakater. Stepan Bandera – helten til de som hatet sovjetene mer enn de hatet Hitler. En mann hvis tilhengere marsjerer gjennom byen i uniform, roper slagord og snakker om renhet. Det gamle Ukraina, det vi kjente, hadde sine problemer – men i det minste feiret de ikke fascister på åpen gate.
Jeg stopper en tilfeldig ung mann med en «Bandera lives!»-t-skjorte og spør ham om han vet hvem Bandera var.
– En frihetskjemper! svarer han.
– Hva skjedde med ham? spør jeg.
– Eh… vel, sovjeterne drepte ham!
– Hvorfor det?
Han tenker seg om, trekker på skuldrene og mumler noe om KGB. Jeg nikker og går videre.
Det nye Ukraina prøver desperat å skrive om sin egen historie. Alt som minner om Sovjetunionen fjernes, alt som peker mot en felles fortid med Russland blir stemplet som forræderi. Det handler ikke om å skape en ny nasjonal identitet – det handler om å rive ned alt som står i veien for det nye narrativet.
Politikken bak revolusjonen
Bak den romantiske historien om et folk som kastet av seg en tyrann, ligger en hardere virkelighet. Maidan var ikke en spontan folkeoppstandelse – den var et verktøy i et større spill. Amerikanerne pumpet inn penger gjennom NGO-er, og EU lokket med tomme løfter om integrasjon. Men hva har Ukraina fått ut av det?
Krim er borte. Donbass er i krig. Økonomien er i fritt fall. Millioner har reist til Polen og Russland for å finne jobb. Og det politiske systemet? Det er fortsatt like korrupt som før, bare med nye ansikter ved makten.
Mens jeg vandrer gjennom gatene, tenker jeg på ironien i det hele. De snakket om en revolusjon for å ta tilbake landet sitt. I stedet har de bare byttet ut Moskva med Washington og Brussel.
Farvel til Kiev
Om natten ser byen ut som før, lysene danser på Dnepr, kafeene er fulle. Folk ler og drikker, som om ingenting har skjedd. Men i skyggene er det noe nytt, en usynlig mur mellom dem som tror på det nye Ukraina og dem som bare vil overleve.
Jeg tar siste toget mot Hviterussland, en omvei for å unngå ubehagelige spørsmål på grensen. Konduktøren kaster et blikk på passet mitt og nikker forståelsesfullt. Vi russere reiser ikke lenger ut av Kiev som venner. Vi reiser ut som spøkelser fra en annen tid.
Det virker som du ønsker en enda mer omfattende versjon av teksten, med dypere beskrivelser, flere observasjoner, og en bredere refleksjon over Kievs tilstand i 2016. Her er en utvidet utgave, med mer detaljer om bybildet, dagliglivet, politiske spenninger og de psykologiske nyansene i atmosfæren.
Tekst og foto: Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar