Bokomtale: Det som bare er aske

 

Det som bare er aske

Ulrik Farestad

Solum Bokvennen, 2024

Det var ikke uten en viss forventning jeg plukket opp mitt lokale biblioteks ferske eksemplar av Ulrik Farestads fjerde diktsamling Det som bare er aske her om dagen. Etter å ha lest debuten Støv, stjerner, piksler, Sangen og katastrofen, og særlig tredjeboken, En hvithai i Venezia, har det stått klart for meg at det er få norske poeter som kan måle seg med Farestad når det gjelder tekniske ferdigheter, språklig bevissthet, dybde og variasjon. Og ulikt langt de fleste leverandører av ny, norsk lyrikk har Farestad noe på hjertet og noe å kommunisere. Dessuten mestrer han den bundne formen, det som tradisjonelt har skilt lyrikk fra prosa. Som kjent handler all språkbruk om å forholde seg til regler, og inntil det siste århundret har ingen litterær form stilt så strenge formale krav som lyrikken.

I denne boken veksler Farestad mellom dikt med enderim og stram metrikk, og tekster som er løsere i formen, men aldri uten klare rammer. Som før skriver han fortsatt om fortiden og dens etterlevninger, men for det meste er ikke fortiden så veldig gammel i denne boken, eller den er mer personlig. For mye av samlingen handler om oppvekst og hjemkomst. I disse diktene utforsker dikterjeget randsonen mellom menneskelig habitasjon og natur. Det er også noen dikt til bildene til maleren Christopher Rådlund, og et langt dikt i anledning Rådlunds død i 2022. 

Boken er ikke delt inn i tematisk definerte seksjoner. De ulike temakretsene kommer i stedet litt hulter til bulter. Det samme gjelder verseformene Farestad bruker. Og det fungerer utmerket. Diktene er mesterlig utført og imponerer ikke bare teknisk, men også med hensyn til billedbruk, retorisk kraft og evne til å vekke følelser. Jeg forventet ikke å bli skuffet, og det ble jeg heller ikke. Snarere tvert i mot. Ulrik Farestad er en oase i den statsfinansierte ørkenen vi kaller norsk lyrikk. 

Det som bare er aske er herved anbefalt på det varmeste.