Gå til hovedinnhold

Fra Würmstuggus postkasse: Hva skal vi kalle Elon nå?

 


Vi har mottatt nok et brev fra Tesla-eier og mikroblogger Sverre G. Skogvik. Vi publiserer det her i sin helhet.


Kjære Würmstuggu


Som mikroblogger og Tesla-eier i snart ti år har jeg slitt veldig med samvittighetsnag de siste tre årene. Det begynte da den afro-amerikanske forretningsmannen Elon Musk kjøpte opp Twitter. Jeg skjønte raskt at det var hans mediekritiske synspunkter og hans ytringsfrihetsfundamentalistiske overbevisning som lå til grunn for hans ønske om å avslutte det gamle sensurregimet og tillate problematiske, upassende og farlige ytringer på det ideenes markedsplass Twitter har blitt. De fleste med litt vett i skallen bør vite at det går ut over moralen i et samfunn når nasjonens gode krefter mister kontrollen og blir tvunget til å gi den fra seg til personer med åpenbart moralsk underskudd. Så jeg antok at Musk hadde tatt steget fra den første av disse gruppene til den andre. Eller rettere sagt, at hans visjonære klimakamp bare var et skalkeskjul for plutokratisk maktbegjær.


Det var da jeg begynte å skrive leserbrev til dere om mine kvaler rundt mitt Tesla-eierskap og min tilstedeværelse på Twitter. Jeg følte meg ferdig med Elon Musk.


Verst ble det selvfølgelig da Musk hev seg inn i valgkampen som støttespiller for Donald Trump, eller oransjemannen, som jeg liker å kalle ham. Og som leder for et nyopprettet tulledepartement har han nå begynt å gjøre livet vanskelig for utsatte grupper som føderalt ansatte, papirløse immigranter og fattige i andre land. Han har også gitt sin helhjertede støtte til oransjemannens pågående forsøk på å stoppe Ukrainas frigjøringskamp. 


Jeg spør meg selv: Hva gikk galt? Hvorfor lot folk seg lure av Musk. Advarsler har det vært nok av. Kan det være retorikken som har vært feilslått? Merkelapper som «fascist», «nazist» og «ytre høyre» har tydeligvis ikke fungert så effektivt som man skulle tro, i alle fall ikke på folk som ikke i utgangspunktet står langt ute på venstresida. Og det er jo ikke dem man ønsker å nå med anti-Musk-budskapet. 


Derfor vil jeg anbefale nytenkning i anti-Musk-retorikken. Man må finne et konsept som faktisk virker på hans tilhengere. De er jo som kjent ikke særlig opptatt av anti-fascisme. Man kan for eksempel stemple ham som pedofil. Ingen liker pedofile. Det går også an å angripe ham på hans lettvinte omgang med det motsatte kjønn. Han har som kjent barn med en lang rekke kvinner. «Rundbrenner» kan være vel så effektivt som «fascist» når målet er å sverte ham. Eller hva med å anklage ham for å være dårlig i senga eller ha liten penis? En annen tilnærming kan være å vektlegge hans innvandrerbakgrunn. Kanskje man kan så tvil om gyldigheten av hans amerikanske statsborgerskap? Autismediagnosen til Musk kan også danne et fint utgangspunkt for en kampanje. Hva med å begynne omtale ham som «mentalt handicappet», «hemma» eller «mongo»? Eller hva med «nørd»? Mulighetene er mange. 


Når det gjelder Teslaen, har jeg fortsatt ikke kvittet meg med den. Jeg har ikke solgt den, for jeg har ikke hjerte til å profittere på gode gjerninger, og å destruere den ville ikke være bra for klimaet. Jeg har imidlertid kjøpt et klistremerke med teksten «I bought this before we knew Elon was crazy». Det har jeg festet på bilen, slik at mine medtrafikanter at jeg kjører med forbehold. Det har begynt å gå opp for meg at middelalderens avlatshandel faktisk hadde noe for seg. Om ikke for sjelens frelse, så i hvert fall for samvittigheten. Det er jo ikke bare jeg som er en «angrende synder». Når det gjelder mikroblogging, må jeg nevne at det for tiden går mest i Bluesky og Mastodon. Twitter (eller «X», som det heter nå) bruker jeg bare noen få ganger om dagen. Mest til blokkering, selvfølgelig, og til å levere en og annen ramsalt melding med brodd mot Twitter og heiagjengen til Musk. Subversivt, spør du meg. 


Med vennlig hilsen

Sverre G. Skogvik

Skarnes


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Bokomtale: Neger og hvit

  Clay Allison: Neger og hvit Jaer Forlag, 1979 Selv om slaveriet i de amerikanske sørstatene ble opphevet i 1865, var det fortsatt mye som stod i veien for reell likhet mellom hvite og svarte innbyggere når det gjaldt økonomiske, juridiske og politiske rettigheter i tiårene frem mot århundreskiftet, ja helt frem til midten av 1900-tallet. Formell og uformell rasesegregering forble normen, og etter at den føderale okkupasjonsmakten trakk seg ut, etablerte de hvite elitene raskt et politisk hegemoni i de tidligere slavestatene. De farvede innbyggerne kunne ikke lenger kjøpes og selges som varer, men de ble fortsatt nektet fulle borgerrettigheter, og rasisme dannet utgangspunktet for mye av lovgivningen på delstatsnivå. Selv om mange skjønnlitterære forfattere har skrevet om rasespørsmålet i sørstatene i de siste tiårene av det 19. århundre, har temaet kun i begrenset grad vært behandlet i westernlitteraturen, i alle fall i genrens storhetstid som masseunderholdning.  Derfor ble...