Gå til hovedinnhold

Fra Würmstuggus postkasse: Twitter, Mastodon og den nye hverdagen på sosiale medier

 


Vi har atter mottatt et brev fra Sverre G. Skogvik, som for en tid siden delte sin bekymring for Twitter etter den afro-amerikanske forretningsmannen Elon Musks oppkjøp av Big Tech-giganten. Vi publiserer brevet i uavkortet form.


Kjære Würmstuggu


Takk for at de publiserte brevet mitt om kvalane eg har gått med når det gjeld Twitter. Det hjelpte meg til å treffe eit val eg kan stå inne for. For nokre dagar sidan annonserte eg til mine «followers» at eg snart kom til å forlate plattforma, og etter eit par-tre påminningar om planane mine, gjekk eg i dag til det endelege skrittet å forlate mikrobloggtenesta som har vore så viktig fot meg sei seinaste åra. (Eg har rett nok ikke sletta appen enno, for eg vil ha moglegheita til å følje med, men frå og med idag vil eg ikkje lenger poste noko på Twitter, kan hende sett bort frå fra ein og annan retweet. Dessutan vil jeg halde fram med å «like» postane til mine «allies».)


Men det betyr ikkje at eg har slutta å mikroblogge. Langt ifrå! Eg har nemleg slutta meg til den stadig veksande straumen av mikrobloggarar som har gått over til Twitters konkurrent Mastodon. 


Dette er eit nytt nettsamfunn som eg verkeleg har tru på. Mange kjente andlet frå Twitter har allereie funne vegen over, og sakte, men sikkert er den norske Mastodon-serveren «Snabelen» i ferd med å bli eit godt alternativ til den alt meir høgreekstreme trollfabrikken som Twitter har vorte etter at Elon Musk overtok eigarskapet. Mastodon er eit desentralisert sosialt medium der nettroll og bots ikkje har teke over, og kjendisar og maktpersonar ikkje treng å betale for premium-medlemskap. 


Mastodon byrjar allereie å likne «gamle Twitter», og det er ingenting å utsetje på entusiasmen. Vi er ved godt mot og oppmuntrar kvarandre kvar dag til at dette kjem til å bli ein fin stad å vere, berre vi vert litt fleire. Dei gamle kjenningane er godt i gang med å «tute» (som det heiter på Mastodon) om kjepphestane sine. Miljø, klima, mangfald, rasisme, LGBTQIA - ingen tema er for kontroversielle, og humoristane blant oss glimtar til med skråblikk og sylkvasse observasjonar om både det eine og det andre.


Men alt føregår i ansvarlege former. Me har mellom anna diskutert om det er greit å ha norsk flagg i profilen. Norske flagg kan jo verke ekskluderande for folk som tilhøyrer minoritetar, og elles vekke assosiasjonar til rasisme og fascisme. Men kva om det norske flagget vert supplert med eit LGBTQIA-flagg? Som du ser, er me ute etter å finne konstruktive løysingar, ikke skrike til kvarandre som uforsonlege ekstremistar. Me er alle opptekne av at Mastodon skal vere ein trygg plass, ikkje ein stad der rasistar, terfar, gubbar og replyguys kan skape giftig stemning. Det er nesten ikkje måte på kor mykje betre, tryggare og meir oppbyggeleg Mastodon er enn Twitter.


Når det gjeld Teslaen min, har eg ikkje treft ei avgjerd enno, men eg hellar mot å selje han. Eg vurderer å kjøpe ein tysk bil i staden, kan hende ein Mercedes eller BMW. Tyskland har jo strenge lovar når det gjeld kva som kan publiserast på sosiale medium, og tyskarane er ikkje redde for å ta opp kampen mot dei store EDB- og Big Tech-bedriftane, deriblant Twitter. Her er Tyskland eit føregangsland som synar kva ein sterk stat med eit strengt lovverk kan utrette. 


Eg vil oppmode alle Würmstuggus lesarar til å følje mitt døme. Kom deg over på Mastodon og sel Teslaen! Livet er for kort til å gjere ting ein angrar på.



Med optimistisk helsing

Sverre G. Skogvik

Skarnes



Würmstuggu svarer:


Takk for interessante tanker om noen av vår tids viktigste saker. Det virker som Twitters dager er talte, og Elon Musks forretningsimperium står for fall.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib