Fra San Fransisco til New Orleans

 

Tex Willer nr. 669 

«Bedlam»

av Mauro Boselli og Raul og Gianluca Cestaro

Egmont, 2022

Tex Willer: Elvebåttyven

av Pasquale Ruju og Laura Zuccheri

Egmont, 2022

Howdy, kjære lesere! Vi er kommet til siste del av første akt i Mauro Bosellis lange Mefisto-saga. Dette er en forrykende historie som begynner med Tex og Kit bundet fast og låst inne i hvert sitt hallusinatoriske helvete. Kommer de seg ut av denne knipen? Det gjør de selvfølgelig, men hvordan skal jeg, like selvfølgelig, ikke avsløre her. Men historien er intens, smart skrevet og full av action. Dette er en showdown mellom det skjulte og det åpne, mellom Mafistos manipulasjon av mørkets makt og våre helters mer håndfaste metoder. Det aller meste foregår inne på Mefistos mentalsykehus i utkanten av San Fransisco. Noen vil sikkert rynke på nesen over at det er lite som minner om western her, men jeg synes jeg det er storveis underholdning åkkesom, og Cestaro-brødrenes tegninger er akkurat like fremragende som i de to foregående episodene. Så får vi se hva som skjer i neste episode, for (SPOILER ALERT) jakten på Mefisto er ennå ikke over.

Konklusjon: Glimrende.

«Elvebåten» er årets første og eneste utgivelse i serien med uutgitte historier i farver. Manuset er skrevet av Pasquale Ruju, mens Laura Zuccheri står for tegningene. Hun er etter hva jeg forstår, den eneste kvinnen som noengang har tegnet Tex Willer. Denne Kit Willer-sentrerte historien er helt grei, men ikke noe å rope et høylydt hurra for. Handlingen utspiller seg i New Orleans - selvfølgelig rundt mardi gras - og en kvinne som livnærer seg som tyv på Mississippis hjuldampere spiller en sentral rolle, sammen med en omreisende drapsmann. Av de to, er det sistnevnte som er mest minneverdig. Dessverre er det for lite som står på spill for våre helter i denne fortellingen, og de figurene som faktisk er i fare, er for overfladiske og/eller usympatiske til at leseren bryr seg nevneverdig. Tegningene er habilt utført, men noe sier meg at de er tegnet i for stort format. Zuccheri har lagt mye arbeid ned i fine skraveringer, men mye av dette er gått tapt i reproduksjonen. Så vidt jeg husker, så tegningene hennes i «Doc», som ble utgitt i stort format, mye bedre ut. Konklusjon: Helt grei.

Det var alt for denne gang. Skru på Würmstuggu i desember. Da kommer vi etter alle solemerker til å anmelde Tex Willer nr. 700!