Gå til hovedinnhold

Fra San Fransisco til New Orleans

 


Tex Willer nr. 669 

«Bedlam»

av Mauro Boselli og Raul og Gianluca Cestaro

Egmont, 2022


Tex Willer: Elvebåttyven

av Pasquale Ruju og Laura Zuccheri

Egmont, 2022


Howdy, kjære lesere! Vi er kommet til siste del av første akt i Mauro Bosellis lange Mefisto-saga. Dette er en forrykende historie som begynner med Tex og Kit bundet fast og låst inne i hvert sitt hallusinatoriske helvete. Kommer de seg ut av denne knipen? Det gjør de selvfølgelig, men hvordan skal jeg, like selvfølgelig, ikke avsløre her. Men historien er intens, smart skrevet og full av action. Dette er en showdown mellom det skjulte og det åpne, mellom Mafistos manipulasjon av mørkets makt og våre helters mer håndfaste metoder. Det aller meste foregår inne på Mefistos mentalsykehus i utkanten av San Fransisco. Noen vil sikkert rynke på nesen over at det er lite som minner om western her, men jeg synes jeg det er storveis underholdning åkkesom, og Cestaro-brødrenes tegninger er akkurat like fremragende som i de to foregående episodene. Så får vi se hva som skjer i neste episode, for (SPOILER ALERT) jakten på Mefisto er ennå ikke over.

Konklusjon: Glimrende.


«Elvebåten» er årets første og eneste utgivelse i serien med uutgitte historier i farver. Manuset er skrevet av Pasquale Ruju, mens Laura Zuccheri står for tegningene. Hun er etter hva jeg forstår, den eneste kvinnen som noengang har tegnet Tex Willer. Denne Kit Willer-sentrerte historien er helt grei, men ikke noe å rope et høylydt hurra for. Handlingen utspiller seg i New Orleans - selvfølgelig rundt mardi gras - og en kvinne som livnærer seg som tyv på Mississippis hjuldampere spiller en sentral rolle, sammen med en omreisende drapsmann. Av de to, er det sistnevnte som er mest minneverdig. Dessverre er det for lite som står på spill for våre helter i denne fortellingen, og de figurene som faktisk er i fare, er for overfladiske og/eller usympatiske til at leseren bryr seg nevneverdig. Tegningene er habilt utført, men noe sier meg at de er tegnet i for stort format. Zuccheri har lagt mye arbeid ned i fine skraveringer, men mye av dette er gått tapt i reproduksjonen. Så vidt jeg husker, så tegningene hennes i «Doc», som ble utgitt i stort format, mye bedre ut. Konklusjon: Helt grei.


Det var alt for denne gang. Skru på Würmstuggu i desember. Da kommer vi etter alle solemerker til å anmelde Tex Willer nr. 700!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n