Memento mori

 

Vi har nådd midten av november, og vi begynner å øyne årets avslutning. Blir det med angst eller lettelse vi legger dette året bak oss? Hvordan vil fremtidens mennesker se på året 2022? Det er det ingen som vet, men sannsynligvis kommer de til å irritere seg over hvor gammeldagse og umoralske vi var, og glede seg over at ting har gått fremover siden da. 

Her i Würmstuggu setter vi som kjent pris på  tungrock av ymse slag. Derfor gledet vi oss over den nye singelen til det svenske powermetalbandet Twilight Force som ble lagt ut på den digitale musikktjenesten Spotify (og sikkert andre digitale musikktjenester på the world wide web) her om dagen. Sangen, som bærer det fiffige navnet «Twilight Force», er en hurtig, melodiøs og uhyre oppløftende liten sak som vitner om et band som ikke synes å ha ambisjoner om å fornye seg. Og det er akkurat det vi håpet på, for dette bandet har den perfekte oppskriften på fengende, pompøs og virtuos hardrock. Da er det bare å vente på albumet «At the Heart of Wintervale» som kommer i januar. 

Et annet band som er ute med nytt materiale, er kristenmetallveteranene Stryper. Deres nye album, «The Final Battle», inneholder mye fin heavyrock som helt sikkert vil behage folk som liker slik musikk. Stilmessig ligner det ganske mye på det forrige albumet, men det er ingen skikkelig rolige låter, og det er jo bra, for vi foretrekker jo rocken vår hard. Bandet spiller tight og vokalist Michael Sweet imponerer stort med sin stemmeprakt. For øyeblikket er favorittsporene «Transgressor» og «Same Old Story». 

Men selv om nytt kan være bra, er jo Würmstuggu når alt kommer til alt en konservativ blogg, så vi spiller helst gamle plateutgivelser når vi ønsker å høre musikk. For tiden går det mye i Anathema, særlig platene «Eternity» (1996), «Alternative 4» (1998) og «Judgement» (1999). Disse platene representerer en overgangsfase i bandets musikalske utvikling. Her har de lagt alt som smaker av death metal på hylla, og har heller begynt å ta opp progelementer i doomen sin. Det er fortsatt heavyrock, men med mer raffinement enn det man finner på de tidligste platene, og selv om platene har mange rolige partier, er de fortsatt et godt stykke unna den temmelig uinteressante musikken de har utgitt siden årtusenskiftet. (Nå må det nevnes at det slett ikke er sikkert at vi kan stå inne for denne beskrivelsen av de senere platene etter at vi har gjort oss ordentlig kjent med dem, men det har vi altså ikke gjort ennå.) Uansett er dette musikk som burde appellere til doomentusiaster som setter pris på variasjon og musikalsk utforskningsstrang. 

La oss til slutt vende tilbake til Sverige og en artist som gjorde seg ferdig med heavy metal før hun slo igjennom. Carola Häggkvist var nemlig vokalist i heavybandet Standby før Melodi Grand Prix gjorde henne til Skandinavias største kjendis. For vi har atter hatt noen runder med Carolas andre album, «Steg för steg», fra 1984, og det med stort velbehag. Dette er en flott samling poplåter som stadig fenger. Produsent Lasse Holm står for de fleste komposisjonene, og er det noen som vet hvordan man lager pophits, så er det han. Litt irriterende er det selvfølgelig at noen av tekstene er på engelsk, men rent musikalsk er det top notch hele veien. 

Musikk kan bringe oss glede, skjønnhet og opplevelser som vanskelig lar seg definere og kvantifisere, men når alt kommer til alt, er glede, skjønnhet og opplevelser bare forbigående og ytterst uvesentlige fenomener etter at livet har nådd sin avslutning. Og når alt liv er over, vil også musikken være borte for alltid. Memento mori.

Illustrasjon: Jean Murat