Gå til hovedinnhold

Memento mori

 


Vi har nådd midten av november, og vi begynner å øyne årets avslutning. Blir det med angst eller lettelse vi legger dette året bak oss? Hvordan vil fremtidens mennesker se på året 2022? Det er det ingen som vet, men sannsynligvis kommer de til å irritere seg over hvor gammeldagse og umoralske vi var, og glede seg over at ting har gått fremover siden da. 


Her i Würmstuggu setter vi som kjent pris på  tungrock av ymse slag. Derfor gledet vi oss over den nye singelen til det svenske powermetalbandet Twilight Force som ble lagt ut på den digitale musikktjenesten Spotify (og sikkert andre digitale musikktjenester på the world wide web) her om dagen. Sangen, som bærer det fiffige navnet «Twilight Force», er en hurtig, melodiøs og uhyre oppløftende liten sak som vitner om et band som ikke synes å ha ambisjoner om å fornye seg. Og det er akkurat det vi håpet på, for dette bandet har den perfekte oppskriften på fengende, pompøs og virtuos hardrock. Da er det bare å vente på albumet «At the Heart of Wintervale» som kommer i januar. 


Et annet band som er ute med nytt materiale, er kristenmetallveteranene Stryper. Deres nye album, «The Final Battle», inneholder mye fin heavyrock som helt sikkert vil behage folk som liker slik musikk. Stilmessig ligner det ganske mye på det forrige albumet, men det er ingen skikkelig rolige låter, og det er jo bra, for vi foretrekker jo rocken vår hard. Bandet spiller tight og vokalist Michael Sweet imponerer stort med sin stemmeprakt. For øyeblikket er favorittsporene «Transgressor» og «Same Old Story». 


Men selv om nytt kan være bra, er jo Würmstuggu når alt kommer til alt en konservativ blogg, så vi spiller helst gamle plateutgivelser når vi ønsker å høre musikk. For tiden går det mye i Anathema, særlig platene «Eternity» (1996), «Alternative 4» (1998) og «Judgement» (1999). Disse platene representerer en overgangsfase i bandets musikalske utvikling. Her har de lagt alt som smaker av death metal på hylla, og har heller begynt å ta opp progelementer i doomen sin. Det er fortsatt heavyrock, men med mer raffinement enn det man finner på de tidligste platene, og selv om platene har mange rolige partier, er de fortsatt et godt stykke unna den temmelig uinteressante musikken de har utgitt siden årtusenskiftet. (Nå må det nevnes at det slett ikke er sikkert at vi kan stå inne for denne beskrivelsen av de senere platene etter at vi har gjort oss ordentlig kjent med dem, men det har vi altså ikke gjort ennå.) Uansett er dette musikk som burde appellere til doomentusiaster som setter pris på variasjon og musikalsk utforskningsstrang. 


La oss til slutt vende tilbake til Sverige og en artist som gjorde seg ferdig med heavy metal før hun slo igjennom. Carola Häggkvist var nemlig vokalist i heavybandet Standby før Melodi Grand Prix gjorde henne til Skandinavias største kjendis. For vi har atter hatt noen runder med Carolas andre album, «Steg för steg», fra 1984, og det med stort velbehag. Dette er en flott samling poplåter som stadig fenger. Produsent Lasse Holm står for de fleste komposisjonene, og er det noen som vet hvordan man lager pophits, så er det han. Litt irriterende er det selvfølgelig at noen av tekstene er på engelsk, men rent musikalsk er det top notch hele veien. 


Musikk kan bringe oss glede, skjønnhet og opplevelser som vanskelig lar seg definere og kvantifisere, men når alt kommer til alt, er glede, skjønnhet og opplevelser bare forbigående og ytterst uvesentlige fenomener etter at livet har nådd sin avslutning. Og når alt liv er over, vil også musikken være borte for alltid. Memento mori.



Illustrasjon: Jean Murat


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Frå Würmstuggus postkasse: Bør eg forlate Twitter?

  Me har fått eit brev frå ein lesar som stillar nokre viktige spørsmål. Nynorsken var skrekkeleg, så me har tatt tillate oss å rette opp dei verste feila med omsyn til grammatikk og ortografi. Kjære Würmstuggu Eg står i eit frykteleg dilemma. Og eg trur ikkje eg er den einaste som tenkjer på dette. Kan eg med god samvit halde fram med å bruke den populære mikrobloggtenesta Twitter no som ho har blitt kjøpt opp av Elon Musk? Og kva skal eg gjere med bilen min?  Etter at Musk byrja å kome med trugsmål om å kjøpe opp Twitter i våres, og la fram sine ambisjonar om å slutte å røkte innhaldet der, har det gått meir og meir opp for meg at han er ein fascist som under dekke av  «ytringsfridom», kva no der inneber i vår tid, og «meiningsutvekskling», har som føremål å skape splid og hat blant menneska og leggje til rette for auka rovdyrskapitalisme i verda. Farlege stemmer skal ikkje lenger utestengast, og det skal etter kva eg forstår, ikkje lenger vere grenser for kva ein kan skrive der. Ja,